Jeg tror det skjer noe med folk i det øyeblikk de entrer en butikk; på utsiden er de høyreiste, oppegående prakteksemplarer av arten Homo sapiens, men så snart de ser et kassaapparat reduseres de umiddelbart til siklende, ulende huledvelere med dårlig personlig hygiene og overhodet ingen kognitiv funksjon. Nei, det er ikke kødd engang: forfatterinnen har blitt så irritert at bare et blogginnlegg kan redde blodtrykket. Igjen. Og nok en gang er det kunder som har skylda. Idioter i butikk. Og la meg bare minne deg, kjære leser, på det tristeste av alt: dette er ikke enkelthendelser. Dette er ikke individuelle horrorhistorier akumulert over et langt liv i butikk. Dette er ting folk gjør, konstant, gjentatte ganger og hele tiden, til tics’et på øyet mitt nærmest er pavlovsk tilstede hver gang jeg også ser et kassaapparat.
Og derfor, kjære leser, er det at jeg absolutt avskyr:
1. Folk som blander varer på disken. Når det står et menneske ved disken som jeg holder på å ekspedere, hender det fra tid til annen at det kommer et annet menneske bort til disken og slenger sine varer på disken – helst litt oppå de som var der fra før. Spesielt hvis de to menneskene har omtrent samme alder, kan jeg finne på å tro at de er i følge og skal betale sammen. De er kanskje gift. Hvorfor skulle de ellers legge varene sine i samme haug? Så når jeg begynner å slå det inn på samme kvittering, blir jeg naturligvis overrasket når en av dem glefser, «Det der er ikke mitt!» Nehei, nei. Så det faktum at alt lå godt og blandet på disken var deres måte å signalisere at dere ikke har noe med hverandre å gjøre? Så logisk da! Og han tosken bak deg, som slang alle sine penner og kryssordhefter oppå bøkene dine, han synes det var helt greit å brøyte seg fram som en parringslysten okse – og så er det meg du kjefter på? Nettopp. Det er jo klassisk det.
2. Folk som velger ut meg når jeg står med armene fulle av bøker og prøver å rigge et torg, og tre av mine kollegaer står smilende og åpenbart ledige bak disken. Åh, kom igjen, da. Du må ikke snakke med akkurat meg. Jeg er ikke den søteste jenta i butikken. Jeg er ikke den flinkeste. Jeg er bare den som tilfeldigvis er ganske opptatt. Og mine tre søte, flinke kollegaer står rett der borte og hungrer etter å hjelpe deg. Men det er meg du vil snakke med. … Er du stein?
3. Folk som ikke forstår at vi ikke er den samme kjeden som den butikken de var i i går. Har du ikke forstått hva en logo er? Er du fargeblind, slik at du ikke ser at grønt og rødt og orange og blått er helt forskjellige, og dermed kanskje signaliserer forskjellige butikker? Det er greit nok at du spør om du kan bruke tilgodelappen fra Særegne Bøker AS her, men når vi sier nei og forklarer det med at vi er to forskjellige kjeder, hvorfor i alle grønnsvarte blir du så sint? Har du et kjertelproblem, siden en enkel setning gjør deg til et neshorn med maurbitt? Jeg vet ikke engang hva du vil ha meg til å gjøre; du vil betale for bøker med en papirbit som ikke har det minste verdi og så ser du på meg som om jeg var gal?
4. Folk som klager over at vi ikke har et helt urimelig vareutvalg. Ja, jeg forstår at du spør. Det er alltid lov å spørre, selv om jeg av og til lurer på hva folk har røyka når de kommer inn i en bokhandel og spør etter dopapir, sjokolade, brus, dørmatter, hengelåser, sigaretter, skrapelodd og lynlåsposer i doplangerstørrelse (nei, forresten, jeg vet akkurat hva denne karen hadde røyka). Men når vi sier at nei, det har vi ikke, har du prøvd kiosken? og folk svarer med å fnyse hånlig og si at det er utrolig dårlig at vi ikke selger vann på flaske og så videre… Så får jeg lyst til å gå og skaffe vann bare for å helle det i hodet på dem.
5. Forfattere med primadonnanykker. Det er vanligvis utrolig hyggelig når det kommer forfattere innom bokhandelen. Ikke bare blir vi litt stjerneblinde og fniser nervøst, men vi vil jo veldig gjerne vise dem at vi setter pris på arbeidet deres og at vi selger bøkene deres. Vi ber dem kanskje om å signere noe, hvis vi har det inne, og setter på lapper med «Signert av forfatter!» slik at alle skal se hvor eksklusive bøkene er. Vi elsker forfattere, vi som jobber i bokhandel. Det vi ikke elsker, er mennesker som tror at fordi de har skrevet og utgitt en bok, skal de automatisk behandles som keiseren av verden hver gang de går ut døra. Som kommer inn i butikken og ser seg viktig rundt, tar det for en selvfølge at vi skal kjenne dem igjen selv om de bare har utgitt én bok og er helt nye på markedet, og lager et helvetes styr ut av at vi ikke har boka deres høyt nok oppe i hylla. «Dere må gi meg en bedre plassering!» «Hvorfor har dere bare én liten stabel?» Eller de aller mest slitsomme: de som kommer inn og spør etter en bok, som vi søker opp og finner ut at vi ikke har, for så å avsløre at de er den forfatteren de spurte etter og vi burde virkelig ha boka deres inne, vet vi ingenting om litteratur?
Til dere har jeg bare en ting å si: gå og sug en sokk!
6. Folk som ikke anser barn som kunder. Nei, jeg er ikke spesielt begeistret for barn på generell basis. Nei, jeg synes heller ikke det er gøy med småtasser som snakker til deg i ett sett når du egentlig har bedre ting å gjøre, eller som lager to mil med kø fordi de skal betale med kronestykker. Men de er like fullt betalende kunder, og har de penger og skal kjøpe en vare, så er de like mye kunder som du er, din overbærende dust. Så hvis du sniker foran dem, skyver dem til side, forsøker å betale over hodet på dem eller tråkker på dem i din hast med å komme fram til kassa, er du akkurat like dust som om du hadde gjort det mot en voksen. Kanskje enda mer dust, fordi barn tør som regel ikke ta igjen eller hevde seg. Så back off, dust, og la den unge damen i Hello Kitty-genser få slippe til. Hun var før deg i køen.
7. Folk som ikke tror på meg og må spørre en kollega. Du kommer bort til meg og spør, Har dere den boka? Jeg smiler unnskyldende og sier beklager, den har vi ikke, den er bestilt men har ikke kommet enda. Er jeg sikker? Ja, du forstår at det er jeg som er bestillingsansvarlig for hylla den boka skulle stått i, så jeg sjekket det i går. Vi har ikke fått varer i dag. Beklager. Du takker og vandrer videre i butikken. So far, so good. Men så, når jeg kommer bort til kassa for å søke opp en bok for en annen kunde, ser jeg noe rart. Jaggu står du ikke der, du også, og spør kollegaen min om akkurat den samme boka du nettopp spurte meg om! Jaha, jaha. Tror du at jeg ljuger til deg? At vi egentlig har boka, men at jeg har veiet deg og funnet deg for lett til å lese den, så jeg nekter å innrømme at vi har den slik at du ikke skal få satt pølsefingrene dine i den? Videre skjer følgende: kollegaen min – som også vet at jeg er bestillingsansvarlig – snur seg mot meg og spør, Har vi den boka? Jeg ser rart på dere begge og svarer, Nei, vi har den fortsatt ikke. … Det er nå du skal luske beskjemmet vekk.
8. Folk som stiller spørsmål og så går før jeg rekker å svare.
Kunde: Har dere en bok av Forfatter Forfattersen?
Meg: La meg se, et øyeblikk. *snur meg mot pc’en, taster og trykker søk, får svar innen ti sekunder, snur meg tilbake* Joda, den står – hallo?
Kunde: *er borte*
Jeg vet ikke hva disse menneskene prøver å oppnå. Er det en slags ninja-treningsgreie, hvor poenget er å se hvor raskt de kan lure seg unna? Prøver de ut tålmodigheten min for å se hvorvidt jeg er egnet som omsorgsarbeider i tilfelle jeg skulle ha lyst til å bytte jobb? Har de oppmerksomhetsvidde som en gullfisk og glemmer at de har spurt om noe? Får de akkutte anfall av dårlig samvittighet for å ha forstyrret meg i arbeidet og sniker seg vekk så de skal slippe å se meg i øynene?
9. Folk som nekter å snakke et forståelig språk. Nei, alle har ikke språkøre. Nei, alle har ikke obligatorisk språkopplæring før i videregående. Ja, det er helt greit å holde seg til ett eller to språk, jeg mener ikke at alle skal være Professor Higgins. Men hvis du skal dra ut på tur, så er det en fordel å få med seg at folk i det landet du kommer til, ikke nødvendigvis snakker det samme språket som deg. Det er på en måte litt av poenget med å reise. Og verdensspråket i dag er, believe it or not, engelsk. Jeg sier ikke at det er riktig eller galt, men det er sånn. Deal with it, din franske drittkjerring, og drit i å stå og snakke fransk til meg. Jeg har forklart deg, på de tre språkene jeg snakker best, at jeg ikke skjønner hva du sier. Og nei, det hjelper ikke å snu seg til kunden ved siden av og himle med øynene og snakke fransk til henne, for hun er også norsk og har også fortalt deg – på to språk – at hun ikke snakker fransk, hun heller. Hvis du nekter å lære deg et fremmedspråk, så ta med deg en tolk eller drit i å stille spørsmål du uansett ikke kommer til å forstå svaret på.
10. Folk som skal organisere alle papirene sine før de går. Værsågod, her er kvitteringen din. Åja, du skal legge den i lommeboka ja. Åja, det var den andre portemoneen, det, og den ligger i den andre veska. Og hvorfor ikke, når du først er i gang der, organisere alle lapper, kvitteringer, lister og sedler du har i den veska? Det står jo bare et par dusin bak deg i kø, du står og blokkerer hele disken, men pytt! La oss endelig få orden i sysakene her og nå.
11. Folk som insisterer på å bruke disken lengst unna. Hei hei, sier jeg, og smiler forventningsfullt til deg idét du suser forbi disken min. For å gå bort til den andre disken, lengst mulig unna. … Du gikk akkurat forbi meg, jeg signaliserte tydelig at her var det ledig, men du vil allikevel bort til den andre disken. Jeg antar du har kraftig OCD eller andre tvangstanker? Eller kanskje det er fordi du har lagt merke til at jeg er litt småfeit og du gjerne vil trimme meg mens du har sjansen, som den anorektiske velgjøreren du uten tvil er? Vel, fuck you. Kom til disken der det er betjening eller drit i å komme til disken i det hele tatt.
12. Folk som bitcher på at vi er for få på jobb. Åååh, buhu, du må stå tre minutter i kø mens jeg ekspederer det ene mennesket før deg! Byn’ å grin’, bitch. Jeg setter ikke opp vaktlistene. Det er ikke jeg som bestemmer hvor mange mennesker som skal være på jobb. Og, nei, jeg tror ikke sjefen min bryr seg om at en person måtte vente i tre minutter på å få kjøpe noe; det blir ikke store omrokkeringer i skiftene våre av den grunn. Så du kan bitche alt du vil, men jeg kommer verken til å «ta det videre» eller ta det til meg. Suck it up.
13. Folk som klager på at vi tar inn umoralske bøker. Ja, dette har skjedd. Nei, det var ikke snakk om «50 Shades» heller, det har vært barnebøker og voksenbøker om hverandre. Men mest barnebøker. Det er nemlig vårt moralske ansvar som bokhandel, forstår du vel, å sørge for at ingen får tak i bøker om sex, demoner, tyveri, incest eller narkotika. Mmmhm. Husker du sist gang noen skulle bestemme hva slags bøker andre skulle få lese? Bokbål, sensur, hemmelig politi, ringer det noen bjeller? La ungene lese «Søskenkjærlighet» (om borderline incest), «Jon Demon» (om en liten smådjevel) og «Døden på Oslo S» alt de orker, sier nå jeg. Det er bedre enn at de blir trangsynte j*vler som foreldrene sine.
14. Folk som skal ha pakket inn viskelær, magneter etc., gjerne fire-fem stykker av hver. Nei. Bare nei.
15. Folk som lyver om bøker.
Kunde: Jeg vil ha den i pocket-utgave.
Meg: Beklager, den har ikke kommet enda. Den er litt for ny.
Kunde: Særlig. De har den på Konkurrerende Bokhandel, da går jeg dit!
Meg: … Peer, du lyver!
Slutt å ljuge! Du vet like godt som meg at det ikke er sant! Det er ulovlig, bokmarkedet har faktisk regler og lover på lik linje med alkoholmarkedet og alle andre markeder! Og hvis en konkurrerende bokhandel hadde solgt en pocketutgave av boka to uker etter utgivelsen, så hadde de fått bot og forelegg over en lav sko. Du vet at du ljuger, hvorfor kan du ikke bare ta det som en mann og akseptere at du ikke får det som du vil?
16. Folk som spør om varer med prislapp på. Kunder som hoier fra tvers over butikken, «HVA KOSTER DENNE???» når prislappen står på, må ha et eller annet masochistisk gen som gjør at de liker å se oss løpe rundt. Alternativt savner de gode, gamle dager, da folk hadde slaver og tjenere som fikk dem til å føle seg litt viktigere, for det ser ut til å gi dem en slags pervers tilfredsstillelse når en stakkars bokhandler må løpe gjennom lokalet og ta boka ut an hendene deres for å… se på prislappen. Som står right there, i høyre hjørne av boka, der den alltid står! Å herregud og jemini, hva er det som er så vanskelig? Av og til, når sånne mennesker vil ha meg til å sjekke prisen for dem, tar jeg boka ut av hendene deres, ser demonstrativt på prislappen, leser den høyt og gir boka tilbake mens jeg prøver å kommunisere (nonverbalt) at de er nek. Det ser aldri ut til å synke inn.
17. Folk som ignorerer «KASSEN ER STENGT»-skiltet. Når vi teller opp kasser (vi må tross alt vite hva som er i dem på slutten av dagen), pleier vi å sette opp et skilt på disken. Det er et skilt med de største, trykte bokstavene pc’en vår kunne fremskaffe, og det står tre små ord: «KASSEN ER STENGT». Det er alt. Det er ganske tydelig, og det står midt på disken. Derfor slår det meg som ganske merkelig at folk stadig går opp til kassa der jeg står og teller penger, og slenger varene sine på disken – rett ved siden av skiltet. Jeg later som jeg ikke ser dem, teller videre (det er faktisk ganske viktig å få det riktig, ellers blir det feil i oppgjøret) og venter på at de skal se skiltet og utbryte, «Åh, beklager, det er stengt, jo!» Det skjer liksom aldri, det. Folk blir som regel bare stående og vente, litt utålmodig og irritert, og til slutt glefser de, «Hallo!» Hvorpå jeg blir nødt til å se opp og gi dem «Kan jeg hjelpe deg med noe, ditt rasshøl?»-blikket mitt.
På dette tidspunktet kommer som regel en av mine kollegaer og hopper inn, for den ene av oss som allerede sto og ekspederte på kassa ved siden av, er selvfølgelig utilstrekkelig for kunden som bare MÅ ha ting gjort nuh. Kan ikke vente. Så det faktum at kassa er stengt, og at dette er tydelig og uttrykkelig markert, og at jeg står og teller mynt med tydelig og innbitt konsentrasjon, det er selvfølgelig irrelevant. Kundejævler skal ha ting gjort nå, de.
Kundejævler kan ta seg ei cyanidpille og drite i å leve, de.