Advarsel II: norsk mat gjør deg tydeligvis også feit

Husker du, o trofaste leser, da jeg satt i Irland og akket meg over at irsk mat hadde ugjort systemet i klesskapet mitt? Vel, det skjer igjen. Krympetrollene har sneket seg inn i skapet mitt og strammet alle plagg som har noe som i det hele tatt minner om en midje. Forfatterinnen er fortsatt feit. Ikke er det rart heller, sånn som jeg spiser. Matlyst ligger til familien; jeg kommer fra en lang rekke matvrak med stor livsglede og liten evne til selvkontroll. Jeg er glad i mat. Og når man spiser som et troll og ikke rører på seg, ja, da blir man feit. Sånn er det bare.

(Jeg blir da også helt grønn av irritasjon hver gang jeg ser overskrifter på forsiden av VG og Dagbladet som forteller deg hvordan du raskt og smertefritt kan gå ned i vekt. Lies, all lies! Det eneste som beviselig fungerer – og ikke samtidig gir deg hjerte- og karsykdommer over en lav sko – er å innta færre kalorier enn du forbruker. Alle andre slankekurer er jeg skeptisk til, og såkalte slankeguruer kan ta seg ei bolle og slutte å skrive i avisene. Det er demotiverende for oss som har menneskehetens fremtid i sinne.)

Uansett, dette har medført et forsett her i gården: slanketid ahoy. Det er på tide å begynne å trene, og spise mindre usunne ting, sånn at jeg ikke trenger å kjøpe nye klær hele tiden. Men for det meste er det viktig at jeg begynner å trene mer sånn at jeg kan spise mer. Du skjønner, hvis man trener og dermed forbrenner masse kalorier, da kan man spise masse kalorier uten dårlig samvittighet. Og jeg liker ikke å ha skyldfølelse over ostegratinerte nachos på fredagskvelden. Så løsningen er selvfølgelig å trene mer. Så da har jeg meldt meg inn på et treningssenter, da.

Det har vært litt av et kultursjokk, kan jeg fortelle. Det er ille nok at alle som oppholder seg på treningssenteret er så stramme og spreke at jeg ikke kan fatte og begripe hvorfor de fortsatt oppholder seg der; hadde jeg hatt en rumpe som så til de grader trosset all tyngdekraft så hadde jeg tatt meg lang, lang pause fra treningssentere generelt. Men verre er det at jeg fortsatt er så ny i treningens vidunderlige verden at samtlige apparater der inne fremstår som middelalderske torturredskaper, med diverse strikker og stropper og håndtak og stempler. Det er jo nok til å skremme fanden på flatmark, det der. Og så har du alle spraderne, som løper rundt i Kari Traa-tights til oppunder to tusen kroner paret (ja, jeg har sett på prislappene, det var så vidt jeg ikke fikk latteranfall i resepsjonen) og ser spreke ut, og stønner høyt når de dytter på de tyngste vektene slik at absolutt alle skal høre dem.

Jeg tar på meg en joggebukse fra herreavdelingen på Cubus og t-skjorta jeg fikk gratis som fadder på UiO, og så drar jeg håret bakover i en strikk og gjør mitt beste for å svette som ei hore i kjerka. Så tar jeg en skje saus ekstra til middag etterpå for å få følelsen av å faktisk ha oppnådd noe.

Jeg antar at jeg ikke akkurat er målgruppen for treningssentre som konsept, men det er nå engang der jeg kan gå på yoga (som er sjelefred fra en liten matte, det er helt utrolig). Og så er det gangavstand hjemmefra, og mer kan man vel egentlig ikke be om. Jeg får se hva jeg får ut av det, sånn over lengre tid. Til å begynne med har jeg fått snekret et skikkelig treningsregime (som Stalin selv ville vært stolt av) av en personlig trener som rakk meg til midt på brystet, så jeg får henge i og gjøre meg fortjent til nachos’ene mine. Det er jo tross alt derfor man utsetter seg for sånt.

Mmm, nachos.

Publisert i Uncategorized | 2 kommentarer

Klagesang 3.0: bitch’n’whine

Jeg tror det skjer noe med folk i det øyeblikk de entrer en butikk; på utsiden er de høyreiste, oppegående prakteksemplarer av arten Homo sapiens, men så snart de ser et kassaapparat reduseres de umiddelbart til siklende, ulende huledvelere med dårlig personlig hygiene og overhodet ingen kognitiv funksjon. Nei, det er ikke kødd engang: forfatterinnen har blitt så irritert at bare et blogginnlegg kan redde blodtrykket. Igjen. Og nok en gang er det kunder som har skylda. Idioter i butikk. Og la meg bare minne deg, kjære leser, på det tristeste av alt: dette er ikke enkelthendelser. Dette er ikke individuelle horrorhistorier akumulert over et langt liv i butikk. Dette er ting folk gjør, konstant, gjentatte ganger og hele tiden, til tics’et på øyet mitt nærmest er pavlovsk tilstede hver gang jeg også ser et kassaapparat.

Og derfor, kjære leser, er det at jeg absolutt avskyr:

1. Folk som blander varer på disken. Når det står et menneske ved disken som jeg holder på å ekspedere, hender det fra tid til annen at det kommer et annet menneske bort til disken og slenger sine varer på disken – helst litt oppå de som var der fra før. Spesielt hvis de to menneskene har omtrent samme alder, kan jeg finne på å tro at de er i følge og skal betale sammen. De er kanskje gift. Hvorfor skulle de ellers legge varene sine i samme haug? Så når jeg begynner å slå det inn på samme kvittering, blir jeg naturligvis overrasket når en av dem glefser, «Det der er ikke mitt!» Nehei, nei. Så det faktum at alt lå godt og blandet på disken var deres måte å signalisere at dere ikke har noe med hverandre å gjøre? Så logisk da! Og han tosken bak deg, som slang alle sine penner og kryssordhefter oppå bøkene dine, han synes det var helt greit å brøyte seg fram som en parringslysten okse – og så er det meg du kjefter på? Nettopp. Det er jo klassisk det.

2. Folk som velger ut meg når jeg står med armene fulle av bøker og prøver å rigge et torg, og tre av mine kollegaer står smilende og åpenbart ledige bak disken. Åh, kom igjen, da. Du ikke snakke med akkurat meg. Jeg er ikke den søteste jenta i butikken. Jeg er ikke den flinkeste. Jeg er bare den som tilfeldigvis er ganske opptatt. Og mine tre søte, flinke kollegaer står rett der borte og hungrer etter å hjelpe deg. Men det er meg du vil snakke med. … Er du stein?

3. Folk som ikke forstår at vi ikke er den samme kjeden som den butikken de var i i går. Har du ikke forstått hva en logo er? Er du fargeblind, slik at du ikke ser at grønt og rødt og orange og blått er helt forskjellige, og dermed kanskje signaliserer forskjellige butikker? Det er greit nok at du spør om du kan bruke tilgodelappen fra Særegne Bøker AS her, men når vi sier nei og forklarer det med at vi er to forskjellige kjeder, hvorfor i alle grønnsvarte blir du så sint? Har du et kjertelproblem, siden en enkel setning gjør deg til et neshorn med maurbitt? Jeg vet ikke engang hva du vil ha meg til å gjøre; du vil betale for bøker med en papirbit som ikke har det minste verdi og så ser du på meg som om jeg var gal?

4. Folk som klager over at vi ikke har et helt urimelig vareutvalg. Ja, jeg forstår at du spør. Det er alltid lov å spørre, selv om jeg av og til lurer på hva folk har røyka når de kommer inn i en bokhandel og spør etter dopapir, sjokolade, brus, dørmatter, hengelåser, sigaretter, skrapelodd og lynlåsposer i doplangerstørrelse (nei, forresten, jeg vet akkurat hva denne karen hadde røyka). Men når vi sier at nei, det har vi ikke, har du prøvd kiosken? og folk svarer med å fnyse hånlig og si at det er utrolig dårlig at vi ikke selger vann på flaske og så videre… Så får jeg lyst til å gå og skaffe vann bare for å helle det i hodet på dem.

5. Forfattere med primadonnanykker. Det er vanligvis utrolig hyggelig når det kommer forfattere innom bokhandelen. Ikke bare blir vi litt stjerneblinde og fniser nervøst, men vi vil jo veldig gjerne vise dem at vi setter pris på arbeidet deres og at vi selger bøkene deres. Vi ber dem kanskje om å signere noe, hvis vi har det inne, og setter på lapper med «Signert av forfatter!» slik at alle skal se hvor eksklusive bøkene er. Vi elsker forfattere, vi som jobber i bokhandel. Det vi ikke elsker, er mennesker som tror at fordi de har skrevet og utgitt en bok, skal de automatisk behandles som keiseren av verden hver gang de går ut døra. Som kommer inn i butikken og ser seg viktig rundt, tar det for en selvfølge at vi skal kjenne dem igjen selv om de bare har utgitt én bok og er helt nye på markedet, og lager et helvetes styr ut av at vi ikke har boka deres høyt nok oppe i hylla. «Dere må gi meg en bedre plassering!» «Hvorfor har dere bare én liten stabel?» Eller de aller mest slitsomme: de som kommer inn og spør etter en bok, som vi søker opp og finner ut at vi ikke har, for så å avsløre at de er den forfatteren de spurte etter og vi burde virkelig ha boka deres inne, vet vi ingenting om litteratur?
Til dere har jeg bare en ting å si: gå og sug en sokk!

6. Folk som ikke anser barn som kunder. Nei, jeg er ikke spesielt begeistret for barn på generell basis. Nei, jeg synes heller ikke det er gøy med småtasser som snakker til deg i ett sett når du egentlig har bedre ting å gjøre, eller som lager to mil med kø fordi de skal betale med kronestykker. Men de er like fullt betalende kunder, og har de penger og skal kjøpe en vare, så er de like mye kunder som du er, din overbærende dust. Så hvis du sniker foran dem, skyver dem til side, forsøker å betale over hodet på dem eller tråkker på dem i din hast med å komme fram til kassa, er du akkurat like dust som om du hadde gjort det mot en voksen. Kanskje enda mer dust, fordi barn tør som regel ikke ta igjen eller hevde seg. Så back off, dust, og la den unge damen i Hello Kitty-genser få slippe til. Hun var før deg i køen.

7. Folk som ikke tror på meg og må spørre en kollega. Du kommer bort til meg og spør, Har dere den boka? Jeg smiler unnskyldende og sier beklager, den har vi ikke, den er bestilt men har ikke kommet enda. Er jeg sikker? Ja, du forstår at det er jeg som er bestillingsansvarlig for hylla den boka skulle stått i, så jeg sjekket det i går. Vi har ikke fått varer i dag. Beklager. Du takker og vandrer videre i butikken. So far, so good. Men så, når jeg kommer bort til kassa for å søke opp en bok for en annen kunde, ser jeg noe rart. Jaggu står du ikke der, du også, og spør kollegaen min om akkurat den samme boka du nettopp spurte meg om! Jaha, jaha. Tror du at jeg ljuger til deg? At vi egentlig har boka, men at jeg har veiet deg og funnet deg for lett til å lese den, så jeg nekter å innrømme at vi har den slik at du ikke skal få satt pølsefingrene dine i den? Videre skjer følgende: kollegaen min – som også vet at jeg er bestillingsansvarlig – snur seg mot meg og spør, Har vi den boka? Jeg ser rart på dere begge og svarer, Nei, vi har den fortsatt ikke. … Det er nå du skal luske beskjemmet vekk.

8. Folk som stiller spørsmål og så går før jeg rekker å svare.
Kunde: Har dere en bok av Forfatter Forfattersen?
Meg: La meg se, et øyeblikk. *snur meg mot pc’en, taster og trykker søk, får svar innen ti sekunder, snur meg tilbake* Joda, den står – hallo?
Kunde: *er borte*
Jeg vet ikke hva disse menneskene prøver å oppnå. Er det en slags ninja-treningsgreie, hvor poenget er å se hvor raskt de kan lure seg unna? Prøver de ut tålmodigheten min for å se hvorvidt jeg er egnet som omsorgsarbeider i tilfelle jeg skulle ha lyst til å bytte jobb? Har de oppmerksomhetsvidde som en gullfisk og glemmer at de har spurt om noe? Får de akkutte anfall av dårlig samvittighet for å ha forstyrret meg i arbeidet og sniker seg vekk så de skal slippe å se meg i øynene?

9. Folk som nekter å snakke et forståelig språk. Nei, alle har ikke språkøre. Nei, alle har ikke obligatorisk språkopplæring før i videregående. Ja, det er helt greit å holde seg til ett eller to språk, jeg mener ikke at alle skal være Professor Higgins. Men hvis du skal dra ut på tur, så er det en fordel å få med seg at folk i det landet du kommer til, ikke nødvendigvis snakker det samme språket som deg. Det er på en måte litt av poenget med å reise. Og verdensspråket i dag er, believe it or not, engelsk. Jeg sier ikke at det er riktig eller galt, men det er sånn. Deal with it, din franske drittkjerring, og drit i å stå og snakke fransk til meg. Jeg har forklart deg, på de tre språkene jeg snakker best, at jeg ikke skjønner hva du sier. Og nei, det hjelper ikke å snu seg til kunden ved siden av og himle med øynene og snakke fransk til henne, for hun er også norsk og har også fortalt deg – på to språk – at hun ikke snakker fransk, hun heller. Hvis du nekter å lære deg et fremmedspråk, så ta med deg en tolk eller drit i å stille spørsmål du uansett ikke kommer til å forstå svaret på.

10. Folk som skal organisere alle papirene sine før de går. Værsågod, her er kvitteringen din. Åja, du skal legge den i lommeboka ja. Åja, det var den andre portemoneen, det, og den ligger i den andre veska. Og hvorfor ikke, når du først er i gang der, organisere alle lapper, kvitteringer, lister og sedler du har i den veska? Det står jo bare et par dusin bak deg i kø, du står og blokkerer hele disken, men pytt! La oss endelig få orden i sysakene her og nå.

11. Folk som insisterer på å bruke disken lengst unna. Hei hei, sier jeg, og smiler forventningsfullt til deg idét du suser forbi disken min. For å gå bort til den andre disken, lengst mulig unna. … Du gikk akkurat forbi meg, jeg signaliserte tydelig at her var det ledig, men du vil allikevel bort til den andre disken. Jeg antar du har kraftig OCD eller andre tvangstanker? Eller kanskje det er fordi du har lagt merke til at jeg er litt småfeit og du gjerne vil trimme meg mens du har sjansen, som den anorektiske velgjøreren du uten tvil er? Vel, fuck you. Kom til disken der det er betjening eller drit i å komme til disken i det hele tatt.

12. Folk som bitcher på at vi er for få på jobb. Åååh, buhu, du må stå tre minutter i kø mens jeg ekspederer det ene mennesket før deg! Byn’ å grin’, bitch. Jeg setter ikke opp vaktlistene. Det er ikke jeg som bestemmer hvor mange mennesker som skal være på jobb. Og, nei, jeg tror ikke sjefen min bryr seg om at en person måtte vente i tre minutter på å få kjøpe noe; det blir ikke store omrokkeringer i skiftene våre av den grunn. Så du kan bitche alt du vil, men jeg kommer verken til å «ta det videre» eller ta det til meg. Suck it up.

13. Folk som klager på at vi tar inn umoralske bøker. Ja, dette har skjedd. Nei, det var ikke snakk om «50 Shades» heller, det har vært barnebøker og voksenbøker om hverandre. Men mest barnebøker. Det er nemlig vårt moralske ansvar som bokhandel, forstår du vel, å sørge for at ingen får tak i bøker om sex, demoner, tyveri, incest eller narkotika. Mmmhm. Husker du sist gang noen skulle bestemme hva slags bøker andre skulle få lese? Bokbål, sensur, hemmelig politi, ringer det noen bjeller? La ungene lese «Søskenkjærlighet» (om borderline incest), «Jon Demon» (om en liten smådjevel) og «Døden på Oslo S» alt de orker, sier nå jeg. Det er bedre enn at de blir trangsynte j*vler som foreldrene sine.

14. Folk som skal ha pakket inn viskelær, magneter etc., gjerne fire-fem stykker av hver. Nei. Bare nei.

15. Folk som lyver om bøker.
Kunde: Jeg vil ha den i pocket-utgave.
Meg: Beklager, den har ikke kommet enda. Den er litt for ny.
Kunde: Særlig. De har den på Konkurrerende Bokhandel, da går jeg dit!
Meg: … Peer, du lyver!
Slutt å ljuge! Du vet like godt som meg at det ikke er sant! Det er ulovlig, bokmarkedet har faktisk regler og lover på lik linje med alkoholmarkedet og alle andre markeder! Og hvis en konkurrerende bokhandel hadde solgt en pocketutgave av boka to uker etter utgivelsen, så hadde de fått bot og forelegg over en lav sko. Du vet at du ljuger, hvorfor kan du ikke bare ta det som en mann og akseptere at du ikke får det som du vil?

16. Folk som spør om varer med prislapp på. Kunder som hoier fra tvers over butikken, «HVA KOSTER DENNE???» når prislappen står på, må ha et eller annet masochistisk gen som gjør at de liker å se oss løpe rundt. Alternativt savner de gode, gamle dager, da folk hadde slaver og tjenere som fikk dem til å føle seg litt viktigere, for det ser ut til å gi dem en slags pervers tilfredsstillelse når en stakkars bokhandler må løpe gjennom lokalet og ta boka ut an hendene deres for å… se på prislappen. Som står right there, i høyre hjørne av boka, der den alltid står! Å herregud og jemini, hva er det som er så vanskelig? Av og til, når sånne mennesker vil ha meg til å sjekke prisen for dem, tar jeg boka ut av hendene deres, ser demonstrativt på prislappen, leser den høyt og gir boka tilbake mens jeg prøver å kommunisere (nonverbalt) at de er nek. Det ser aldri ut til å synke inn.

17. Folk som ignorerer «KASSEN ER STENGT»-skiltet. Når vi teller opp kasser (vi må tross alt vite hva som er i dem på slutten av dagen), pleier vi å sette opp et skilt på disken. Det er et skilt med de største, trykte bokstavene pc’en vår kunne fremskaffe, og det står tre små ord: «KASSEN ER STENGT». Det er alt. Det er ganske tydelig, og det står midt på disken. Derfor slår det meg som ganske merkelig at folk stadig går opp til kassa der jeg står og teller penger, og slenger varene sine på disken – rett ved siden av skiltet. Jeg later som jeg ikke ser dem, teller videre (det er faktisk ganske viktig å få det riktig, ellers blir det feil i oppgjøret) og venter på at de skal se skiltet og utbryte, «Åh, beklager, det er stengt, jo!» Det skjer liksom aldri, det. Folk blir som regel bare stående og vente, litt utålmodig og irritert, og til slutt glefser de, «Hallo!» Hvorpå jeg blir nødt til å se opp og gi dem «Kan jeg hjelpe deg med noe, ditt rasshøl?»-blikket mitt.
På dette tidspunktet kommer som regel en av mine kollegaer og hopper inn, for den ene av oss som allerede sto og ekspederte på kassa ved siden av, er selvfølgelig utilstrekkelig for kunden som bare MÅ ha ting gjort nuh. Kan ikke vente. Så det faktum at kassa er stengt, og at dette er tydelig og uttrykkelig markert, og at jeg står og teller mynt med tydelig og innbitt konsentrasjon, det er selvfølgelig irrelevant. Kundejævler skal ha ting gjort nå, de.

Kundejævler kan ta seg ei cyanidpille og drite i å leve, de.

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Porno til folket!

Jeg antar at det ikke er flere igjen der ute av lykkelig uvitende mennesker som enda ikke har hørt om Fifty Shades of Grey, den hardt husmorpornografiske boken om unge, vakre Anastasia og hennes kinky elsker/hersker, Christian Grey. Det er forøvrig første bok i en trilogi, og bøkene har etter sigende solgt flere eksemplarer enn Harry Potter. Ja, du leste riktig, ja. Harry Potter. Kvinnen som har skrevet dem, E. L. James, må være styrtrik nå. For smusslitteratur selger som vann i Sahara, tydeligvis.

Vel, det visste vel de fleste bokormer fra før. Historien er full av herlig snuskete bøker som, tross at de ofte ble forbudt da de kom ut, ble lest i bøtter og spann av den ganske befolkning. Og folk kan mene hva de vil om kvaliteten, men da snuskebøker engang er det folk vil ha, er det snuskebøker folk skal få. Det vil jeg egenhendig sette min bokhandlerstolthet på; jeg skal bestille inn snuskebøker en masse.

Og siden jeg selv elsker snuskebøker, og har to hele hyllerader i bokhylla hjemme spesielt tilegnet smusslitteratur, vil jeg også gi folket noen gode anbefalinger. For selv om jeg er blodfan av fenomenet snuskelitteratur, kommer man ikke utenom det faktum at mye av det er håpløst dårlig skrevet. Og det lille jeg har lest av for eksempel Fifty Shades of Grey imponerer ikke akkurat på kvalitetsnivå. Derfor vil jeg nå presentere:

Forfatterinnens skitne favoritter: en leseguide

Fanny Hill (1748) av John Cleland: originalsnusket
Fanny Hill er en herlig kvinne. Hun kommer til London, ensom og venneløs, og blir sporenstreks fanget opp av en kynisk madamme som vil selge jomfrudommen hennes til høystbydende. Men før transaksjonen er gjennomført, faller Fanny for en ung herremann som vil ta henne med bort fra alt dette. De to unge elskende rømmer, skaffer seg et lite hotellrom, og begynner å ha seg. Masse. Og Fanny er ikke snau; med stor innlevelse og entusiasme beskriver hun i minste detalj nøyaktig hvor morsomt hun har det med typen sin. Man blir nesten utslitt i ren sympati.
Men så intreffer katastrofen: han blir utkalt av sin far for å dra til India (sånt skjedde i de dager), og må forlate Fanny ensom og alene. Og besudlet. Hva gjør Fanny da? Vel, hun begynner å selge seg selv, for sånt er godt betalt. For ikke å snakke om at hun koser seg glugg ihjel; hun refererer til menns kjønnsorganer som «machines» og har serieorgasmer over hele fjøla. Fanny Hill elsker sex og skammer seg ikke over å dele det med verden. Og det beste av alt? Denne kom ut i 1748, sånn omtrent 250 år før Fifty Shades – og den er fortsatt en mer pirrende leseropplevelse.

Sangen om den røde rubin (1956) av Agnar Mykle: klassikersnusket
Vi følger den unge mannen Ask Burlefot gjennom hans første tid som student i Bergen. Ask er i overkant opptatt av kvinner; han tenker på dem, ligger med dem og fantaserer om dem i det vide og det brede. Og sex-scenene er ganske eksplisitte; her er anatomisk korrekthet over en lav sko og en nøyaktig blow-by-blow (he he) gjengivelse av nesten hvert eneste ligg. Det er ikke rart denne boka skremte skjorta (og underbuksene) av det gode selskap da den kom ut; slikt skriver man da ikke! Men jo, Mykle skrev det, og han skrev det vanvittig godt. Og i tillegg til den gode litterære kvaliteten har boka også litt av hvert å fortelle oss om det politiske Norge på 1930-tallet, om en ung manns kvaler og om den evige søken etter skjønnhet og kunst. Så denne finnes det ingen grunn til ikke å lese!

Taming the Beast (2006) av Emily Maguire: det opprørende snusket
Sarah er fjorten når hun blir forført (og deretter forulempet på best mulig måte) av engelsklæreren sin. Hun blir villig med inn i forholdet, men når kona hans finner det ut og han må flytte langt vekk, oppdager Sarah at hun er ødelagt for andre menn. I et desperat forsøk på å gjenskape de følelsene Mr. Carr (den creepy læreren, altså) en gang vekket i henne, begynner Sarah å ligge seg vei gjennom alle byens menn, studenter som gamle alkoholikere. I mellomtiden får vi innblikk i følelsene og sinnet hennes, og sympatien bare vokser og vokser for Sarah, for hennes trofaste venn som alltid har elsket henne, og for de ensomme mennene hun bruker i sin søken etter noe hun har mistet. Jeg kan med hånda på hjertet si at dette er en av de bedre bøkene jeg noen gang har lest.

Southern Vampire Mysteries-serien av Charlaine Harris: det overnaturlige snusket
And now for something completely different: Sookie Stackhouse og hennes horde med overnaturlige beilere! For dem som ikke har fått det med seg er dette True Blood-serien som går på TV, men bøkene er så vanvittig mye bedre! Her er det barske varulver, lekre vampyrer, mystiske feer og sørstatsmenn, og alle forsøker å komme under kjolen på Sookie Stackhouse, en av de morsomste og mest likandes heltinner jeg noen gang har lest. Krydre med litt blod, gørr og mytologi, og der har du Harris’ forfatterskap i et nøtteskall. Skal du ha husmorporno med skarp humor og ekstra tannmerker, er dette serien for deg!

Justine (1791) av Marquis de Sade: piskesnusket
Dog ikke like grafisk som de Sade’s senere verker, er denne fortellingen om Justine – en ung, uskyldig pike som gjennom et uheldig liv blir litt av ei drittkjerring – fortsatt kraftig kost. Her har vi tortur, sex, tortur med sex, munker som forlyster seg med ungpiker, eldre kvinner som også vil leke seg med de unge og ferske, og så videre ad nauseam. de Sade gav navn til sadismen for en grunn; den overdrevne entusiasmen til juling og voldtekt kan bli litt i meste laget. Men Justine er også samfunnskritisk og satirisk, og den er sjokkerende på alle de riktige måtene – selv i dag, over 200 år senere.

Lolita (1955) av Vladimir Nabokov: det kontroversielle snusket
Nabokov kalte boka for sin kjærlighetsaffære med det engelske språk, og det forstår man godt – boka er så vakkert skrevet at det av og til er lett å glemme at det er litt av et heftig tema vi her har med å gjøre. Lolita – eller Dolores, som hun egentlig heter – er tolv år når professor Humbert blir besatt av henne og gifter seg med hennes mor for å få makt over datteren. Forholdet de innleder er forstyrrende på mange måter, men Lolita er også en forstyrrende jente; hun bruker sin seksuelle makt over Humbert til å få det som hun vil, og han er ikke engang hennes første elsker. Humbert prøver å overbevise leseren om sin uskyld og at han ikke er ond, samtidig som han innrømmer at tolv er i yngste laget – det er til å bli litt forvirret av. Men uansett om boka er selvbiografisk eller ikke (derom strides vel de lærde, vil jeg tro) er den en av forrige århundres beste romaner, og bør leses og nytes – snusket til tross.

Publisert i Litteratur | 4 kommentarer

Frodige kvinner, forén eder!

Jeg var ute og spaserte i vår fagre hovedstad med noen venner, og vi gikk forbi ei jente som kom spaserende i motsatt retning, sommerlig antrukket i en ermeløs kjole med blomster på. Jenta var på størrelse med en mellomstor tørketrommel, og så snart hun hadde gått forbi kom kommentarene om hvalrosser i blonder og om å kle seg etter størrelsen sin. Jeg så beskjemmet bort og sa ingenting, for som kjent er ikke jeg heller noen sylfide, og den dagen hadde jeg selv på meg en shorts som ikke akkurat dekket meg til knærne. Og folk liker ikke å se feite folk på åpen gate.

Det er det som er problemet, ikke sant? De av oss med litt mer fylde er litt mer estetisk krevende, og folk vil ha seg frabedt valker i sitt delikate åsyn. Hud er penest når det ikke er så mye fett under den, og bør helst dekkes til hvis det er for mye under den. Dermed får feite kvinnfolk være så vennlige å ta på seg noe som dekker dem fra skuldrene til knærne, minst. No one wants to see that. Det sier i hvert fall dating-nettstedet som kaster ut stygge medlemmer, norske menn (som tydeligvis mener at kvinner er feitere enn de egentlig er) og lesere av Glamour Magazine, som gikk av skaftet over et bilde av en modell som ikke var tynn nok.

Well, who died and made you drama queen? Hvem er disse menneskene som utnevner seg selv til Estetisk Råd og mener de har rett til å fortelle meg hvor mye hud jeg kan vise fram? For det er jo det de gjør; hvis den modellen er for tjukk til å vise seg naken, da er jo jeg så heidundrandes feit at jeg helst bør gå i burka. Jeg og nesten alle jeg kjenner, I might add. Jeg kjenner vel kanskje to-tre mennesker som er tynne nok til å kunne gå i kjole, eller uten genser for den saks skyld, hvis den modellen er for tjukk. Og kom ikke her og si at du aldri har tenkt det samme selv; hvor mange ganger – og vær ærlig nå – har du sett ei fyldig dame og tenkt at hun burde ha tatt på seg en større bluse? Jeg gjorde det samme selv, senest i dag, og jeg er ei fyldig dame. Hva er det som foregår, hva er det som får folk til å vegre seg for å se litt fett? Hvordan er det de hjernevasker oss?

Jeg gjorde et lite forsøk på lørdag og dro til en kompis i Oslo iført korte shorts og kort overdel. Det var en busstur på tre kvarter (Ruter kjører mjølkeruta når det passer dem), og fem minutters gange før og etter bussturen. Jeg talte fire grimaser og nøyaktig sytten storøyde blikk. Nå vet jeg selvfølgelig ikke hva de stirret på; en tattovering kan også få den reaksjonen av og til, eller det kan ha vært mine fantastisk stilige turkise sko. Men jeg har hatt på meg de skoene før, og ingen stirret på dem da. Jeg velger å tolke det dithen at folk ikke er vant til å se en størrelse 44/46 i så lite klær, selv om det er sommer.

Eller at de trodde jeg var prostituert, tatt i betraktning de høye hælene og den røde leppestiften som er moderne i høst (sa den snedige kjerringa på The Body Shop før hun lurte meg til å kjøpe hele sortimentet). Hvem vet.

Uansett, jeg blir beglodd når jeg går i korte shorts, men det satt tre andre jenter på samme buss med mye kortere shorts enn meg, og jeg fulgte nøye med da de gikk av og på. Jeg registerte ingen storøyde blikk. De jentene var så magre at jeg kunne telle knokler. (De hadde forøvrig særdeles vakker beinbygning.) Foreløpig er min forsiktige hypotese at folk stirrer når feite jenter går lettkledte omkring, men ikke når tynne jenter gjør det samme. Det er ikke like stuerent når det er litt fett involvert.

Ja, ok, da vil jeg gjerne parere med denne:

Og fuck that shit. Tjukke mennesker sliter nok med å kjøpe seg klær i det hele tatt om vi ikke også skal ta hensyn til hva andre folk foretrekker å se oss i. Vi peppres daglig med slanketips, men jeg ser aldri noen tips til oppfeting for jenter som er for tynne (ja, det finnes sånne også). Jeg ser aldri en moteblogg med tips om å kle seg større for dem som ønsker det; det antas at alle ønsker å se mindre ut. (Ikke det at jeg leser moteblogger i noen særlig grad, men man er jo ikke blind.) Og jeg har aldri, i mine fireogtyve velfødde år, hørt noen slenge med leppa om at noen er for tynne for å ha på seg det der.

Så heretter har jeg tenkt å gjøre som Queen Latifah i Hairspray og feire fettet. Kanskje starte klubb; Feite Furier eller noe sånt. Heller feit og lykkelig enn feit og mobbeoffer, kan vi rope. Det er sikkert plass til oss i neste års Pride-parade; der får jo alle mennesker lov å gå i så lite klær de bare vil. Og jeg inviterer alle kvinner, feite som magre, smarte som dumme, høye som lave og så videre ad nauseam, til å følge mitt forsett og ha på seg akkurat hva de vil. Så får heller folk lukke øynene når vi kommer gående. Det er ikke mitt problem at du har valkefobi.

Publisert i Debatt | 2 kommentarer

Man-candy Monday: en ode til mannen

Jeg elsker mandagsvaktene på jobben. Da jobber jeg sent sammen med to av mine emminente kolleger, og Karamellparaden setter i gang. Karamellparaden er da min eufemisme for rekken av lekre mannfolk som går forbi og/eller innom butikken, til min store glede. Det er som kjent lov å kikke selv om man ikke skal kjøpe, og ingenting gjør mandagskvelden lystigere enn når en skikkelig lekkerbisken svinger innom butikken vår og jeg setter albuen i siden på nærmeste kollega og gliser, «Om nom nom!»

Jeg gir meg selv ti poeng hver gang jeg får en kollega til å rødme eller se forskrekket ut, men dette skjer sjeldnere og sjeldnere nå som de kjenner meg bedre.

Uansett, jeg føler at disse mennene – the man-candy – har gitt meg såpass mange gode seer-opplevelser at det på tide å gi noe tilbake. Så jeg vil gjerne få synge deres pris i bloggform, og med det samme jeg er i gang, legge ved noen bilder – ikke av de stakkars, uvitende karamellene, selvfølgelig, men av andre menn som illustrerer de samme egenskapene som jeg vi alle finner så attråverdige.

Først, klikk «Play» på denne videoen for et passende soundtrack:

Først: han som liknet på Jason Isaacs. Som var sofistikert og litt farlig på en elegant, kald måte. Og som hadde grå øyne med litt kråketær omkring. Og som kjøpte intelligente blader og en intelligent bok og sikkert skal fly til Hongkong eller New York på forretningsmøte. Og nevnte jeg at han liknet på Jason Isaacs?

Dernest han med hareskåret. Har jeg nevnt at jeg elsker menn med hareskår? Vel, jeg elsker menn med hareskår. Det er noe fantastisk asymmetrisk ved det, og med riktig ansiktsuttrykk så snerrer man så herlig nedlatende med et hareskår. Det er så mystisk og røft, og samtidig akkurat så uvanlig at det gir karakter og dybde til nesten et hvilket som helst ansikt. Og vær ærlig, du har lyst til å smågnage på overleppa til Joaquin Phoenix.

For ikke å glemme gutta i uniform! Det er helt latterlig hvor mye bedre menn ser ut med en gang de får på seg pressede bukser og jakker med blanke knapper på. Det spiller ikke så stor rolle hvilken uniform de har, heller; hæren, marinen, flyvåpnet eller for den saks skyld Heimevernet (har de uniform?), vi blir svake i knærne og røde i kinnene bare vi ser en blankpolert støvel. Om det er en hardbarket oberst eller kremen av norsk ungdom som går i takt med små båthatter, er heller ikke så nøye. Gutta i grønt får meg til å blafre med øyevippene over en lav sko. Og her ser vi et eksempel på noe som gir maskaraen min trening:

Dertil kommer han barske som så ut som om han omtrent kunne åpne en dør, men ikke en boks makrell i tomat – der stoppet nok finmotorikken hans. Bred som en låvedør over skuldrene, og etter hva jeg forsto – dog basert på meget begrenset samtale – med en IQ som var omvendt proporsjonal med muskelmassen hans. Woof. Men hvem trenger mer enn ti ord tilsammen når omkretsen rundt bicepsen hans er større enn låret mitt (og jeg er ingen sylfide)? Det er vel egentlig ikke så farlig om de gav ham et navn engang, ikke med sånne bulende brystmuskler. Ikke ulikt denne typen:

Men like etterpå kom hans rake motsetning inn, og jeg ble svak i knærne igjen. Den velkledde mannen i tweedjakke (ja, det er klassisk og tidløst, STFU, motebloggere) som leste Morgenbladet og Klassekampen og så på meg over brillekanten da han takket nei til en pose. Som hadde passe voksent grått hår ved tinningene og gav meg litt professor-vibber. Smart really is the new sexy. Mmm. Og da er jo dette en av Norges mest attraktive menn:

Og helt til slutt, den aller lekreste av dem alle, kongen av Karamellparaden, den ultimate godbiten, den heiteste mannen jeg har sett på lang tid: den menneskelige inkarnasjonen av en trelags sjokoladekake med ekstra sjokoladesaus. Sjokoladekaka jobber like i nærheten, og har ryggtavle som et udyr. Jeg er svak for gode ryggtavler. Han er nesten ufornuftig sprek og ser bra ut til og med i jobbuniformen sin. Huden hans har nøyaktig samme farge som en plate Freia Premium 70%, og jeg får en helt absurd trang til å spørre om han smaker like bra som han ser ut. (STFU, politisk korrekte tullinger; jeg elsker mat og jeg elsker menn, og hvis jeg kan kalle lekre irer for gulrotkaker så kan jeg kalle lekre blonde fyrer for panacotta og så videre. Det er et kompliment; jeg er et matvrak.) Og siden jeg ikke kan ta et bilde av akkurat denne kaka, har jeg her en god erstatning:

Og det var det jeg rakk å beundre av godbiter fra denne mandagen. Hva tror dere, damer (og herre), skal vi se etter flere neste mandag?

Publisert i Mannfolk | 2 kommentarer

Klagesangens annet vers

Jeg skrev et innlegg om idiotiske ting folk gjør i butikk og trodde jeg hadde fått det ut av systemet. Jeg tok feil.

14 ting som gir meg lyst til å stifte folk i trynet med stor iver og entusiasme

1. Folk som kaster ting på disken. Kjære kunde. Ser jeg ut som en proff håndballspiller? Har jeg på meg sportsutstyr og/eller treningstøy? Tror du jeg ville stått her hvis jeg kunne tatt imot alskens objekter som kom flygende mot meg i høy fart? Vel, svaret på alle disse spørsmålene er nei. Så når du kaster varene dine i retning disken min, og ikke egentlig ser hvor du kaster dem, så finnes det en viss sjanse for at alt sammen seiler over disken og lander på gulvet. På føttene mine, hvis vi er ekstra heldige. Hvordan hadde du likt det hvis jeg kom inn på kontoret ditt og kastet Blackberryen din rundt på pulten din? Ikke det? Så drit i å gjøre det mot meg, din sopp.

2. Folk som forteller meg at jeg tar feil. Du vil ha den nyeste boka til vår mest bestselgende forfatter i pocket, sier du? La meg sjekke. Nei, du, den har ikke kommet ut enda. Hvordan vet jeg det? Vel, det står i databasen som hele bokbransjen bruker. Du mener jeg tar feil, sier du? Fordi du har sett boka i pocket et annet sted? Vel, da kan jeg fortelle deg at dersom det skulle ha vært tilfelle, hadde bokhandelen som solgte den i pocket gjort seg skyldig i et heftig lovbrudd og har en heftig bot ventende. Peer, du lyver. Hvem er det som har seks års erfaring med bokhandelens egne søkemotorer? Jeg. Hvem er det som står her og forteller meg at jeg tar feil? Du. Og hvem av tror du jeg stoler mest på?

3. Folk som invaderer intimsonen min. Når man snakker med villt fremmede mennesker, er det vanlig å ikke stå med armen rundt skuldrene deres. Det er vanlig å ikke puste dem i trynet med din dårlige ånde. Det er også vanlig å respektere andre menneskers intimsone og ta hintet når de rygger unna når du snakker med dem. Det slår meg derfor som veldig mistenkelig at det er så mange kunder som tror det er kosher å stå så nære meg at jeg kan telle porer på nesene deres, legge merke til at de ikke har nappet øyebrynene på en stund og kjenne eimen av stress-svetten deres. Og når de tårner over meg så jeg må bøye meg bakover for å snakke med dem, og jeg rygger to skritt unna, da er det bare creepy at de ikke tar hintet og lar meg gå, men følger etter meg. Respect the boundaries, people!

4. Folk som enda ikke har lært at deres barn ikke skal være mitt problem. Kom igjen, folkens. Du kan avle fram et helt fotballag for alt jeg bryr meg, men hvis du ikke kan kontrollere dem, så får du sette dem i bånd! Ja, det finnes bånd til unger, fine sæler med snor på som du kan holde fast i slik at avkommet ikke blir borte for deg. Bruk dem, for the love of pie! Barna dine får fortsatt ikke lov til å klatre på disken, og når jeg sier høflig at der er det nok ikke lov til å stå, så du må nok klatre ned igjen, da skal du sørge for at ungen din følger ordre! Ikke se overbærende på den og poengtere at barn er barn! Og når barna dine river ned saker og ting og buldrer som et helt dyretråkk gjennom butikken, da er det din selvpåførte oppgave å rydde opp etter dem, siden du ikke klarte å oppdra dem skikkelig in the first place.

5. Folk som tar familiekrangelen rett foran kassa, og lager kø i samme slengen. Kleint.com.

6. Folk som tror «Vil du ha en pose?» er synonymt med «Hva er meningen med livet?». Kjære vene, jeg spør om du vil ha en pose, en liten bit plast til å bære varene dine rundt i! Det tomme, forvirrede ansiktsuttrykket du setter opp til svar gjør meg bekymret for menneskehetens framtid på en måte som ikke engang Justin Bieber har inspirert så langt. Det er ikke vanskelig, og det er ikke skummelt. Du trenger ikke spørre kona di først. Du trenger ikke ombestemme deg fire ganger. Ja eller nei, er det så grønnj**lig vanskelig?

7. Folk som ikke blir enige med seg selv før de kommer til kassa. «Se her, jeg skal ha denne boka og denne avisen. Nei, vent, jeg må ha en avis til. Å, forresten, har du det spillet? Jeg må hente det, bare vent litt. Lars, skal du ha den boka? Ja, kom med den nå, da! Kan du sjekke om Lise skal ha bladet eller ikke? Bare vent litt, ungene skal ha noe de også. Sånn, da er vi klare. Nei, vent, jeg vil ha den pennen blå i stedet for sort.» Herre jemini, er det så vanskelig? Kan du ikke bare plukke med deg varene før du kommer til kassa? Du klarer det på Rimi, jeg vet du får det til!

8. Folk som skal leke med, plukke på, fordele eller kikke på varene mens jeg slår dem inn. Har du prøvd å kjøre bil mens noen andre røsker vilkårlig i girstanga? Har du prøvd å lage mat mens et eller annet nek heller ingrediensene oppi kjelen i tilfeldig rekkefølge uten å sjekke hva du har hatt oppi fra før? Hva med å legge kabal mens dusten ved siden av legger på kort fra sin egen kortstokk? Jeg kan fortelle deg her og nå at det er en eneste stor clusterf*ck, og jeg blir utsatt for bokhandelvarianten til stadighet.

9. Folk som står to meter unna og mumler til meg, for så å bli sure når jeg spør hva de sa. Snakk som folk!

10. Folk som insisterer på å handle etter stengetid. Vet du ikke hva «åpningstider» betyr? Kan du ikke klokka? Tror du at det ikke gjelder deg fordi du i hemmelighet er Keiseren av Urgiburgistan? Hva er det egentlig du bruker som rettferdiggjøring inne i ditt skranglende lille hode når du går inn i en butikk der de ansatte har dratt gitteret foran åpningen halvveis ned og står og teller mynt? Vi har stengt butikken! Den har vært åpen i minst tolv timer allerede! Vi har stått her i ni timer! Hva i alle grønnsvarte helveter er det som får deg til å tro at ditt akutte behov for et sudoku-hefte kan overstyre mitt akutte behov for å komme meg vekk derfra med det eneste toget som går denne timen? For uansett hva det er, så kan det ikke overstyre mitt behov for å sparke deg i de proverbiale testiklene når du ser deg dumt rundt og spør, «Er det stengt, eller?»

11. Folk som vil ha rabatt uten grunn. «Hvor mye avslag kan du gi meg på den?» «Jeg får en god pris på den.» «Hva kan du tilby meg av rabatt?» La meg fortelle deg det: jeg kan gi deg et smil og et «Takk for handelen». That’s it. Suck it up. Du er kunde i en butikk, faktisk er sannsynligheten stor for at du er kunde nummer 846, og at ingen husker deg to sekunder etter at du har forlatt butikken. Så å komme inn i nevnte butikk og tro at du skulle få noe som helst av meg, utenom en pose som alle kan få gratis, er bare trist. Ooh, big spender, du kjøpte bøker for fire hundre blanke kroner! Oi oi, nå får jeg endelig råd til å mate min sultne familie! Hvis du vil føle deg som en rik og viktig person, får du kjøpe deg et sete i en VIP-lounge på et eller annet tacky utested. Jeg jobber i butikk.

12. Folk som avbryter når jeg står med andre kunder. Virkelig? Lærte du aldri på barneskolen at det er uhøflig å avbryte når andre snakker? Hva er det som får deg til å tro at det du vil si, er viktigere enn det den andre kunden vil si? Og nei, jeg kan ikke «bare» fortelle deg hvor avisene står, jeg kan ikke «bare» gi deg et boktips, jeg kan ikke «bare» ta imot penger for den boka før jeg er ferdig med å ekspedere den personen som var før deg i køen. Og det hjelper ikke å snike; jeg ser deg godt, du sto bakerst og du kommer ikke fortere fram ved å stille deg på siden av disken. Voks opp, ta et kurs i etikette og kom tilbake når du klarer å oppføre deg som en middels intelligent åtteåring.

13. Folk som stiller seg midt i butikken og skriker om at det er umulig å få hjelp her. Vel, hvis du hadde kommet bort til disken, her hvor det står to hyggelige og smilende jenter, så hadde du fått hjelp. Eller hvis du hadde gått bort til den høye herren der i hjørnet, som har på seg en godt synlig uniform, så hadde du også fått hjelp. Det kan ikke være så lett med din tosifrede IQ, men jeg er sikker på at hvis du hadde snakket med noen av oss hvis t-skjorte har brodert «JEG HJELPER DEG GJERNE» på siden, så skulle vi funnet en løsning på saken. Eller kanskje jeg heller skal snakke med moren din, hvis du ikke føler deg oppgaven voksen.

14. Folk som kommer inn i butikken for å skryte av hvor mye de leser og hvor smarte de er. «Hvor har dere eldre engelsk litteratur?» Min kollega viser ham klassikerne på engelsk; Scott, Dickens, Chaucer, Shakespeare. «Hah! Utrolig dårlig. Jeg mener eldre, type Jesu tid.» … Really? Vil du at vi skal le av deg? Og denne, den er en klassiker: «Kan du anbefale meg noe? Jeg leser utrolig mye, har lest alt dere har. Og jeg leser aldri bøker under 1100 sider.» Denne vei, min herre, la meg vise deg utvalget vårt i bøker for arrogante rasshøl. Tør jeg minne herren på at noen av verdens beste romaner er så korte at de kan leses på under en dag? Tør jeg peke på John Steinbeck, William Golding, Henrik Ibsen, Albert Camus, hvis beste verker er relativt tynne? Ingen her bryr seg om at du tror du er et misforstått geni innen litteraturvitenskap, så kom deg ut før jeg banker deg opp med en stabel rosa kioskromaner.

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Skitne bøker for unge piker

Jeg har begynt å skrive igjen. Og med igjen mener jeg ikke at jeg ikke har skrevet på en stund – jeg skriver som sagt hver eneste dag, på det ene eller på det andre – men at jeg nok en gang har tatt tastaturet ved hornene og begynt å skrive på noe jeg faktisk har lyst til at folk skal lese. Joda, true story. Jeg har rundet 12 000 ord, så da har jeg omtrent en tidel av en skikkelig roman, hvis man setter Knausgård-standarden som målestokk. Alternativt kan man gjøre som fantasy-forfatterne i USA og si at alt over 40 000 ord er en roman; i så fall er jeg jo nesten halvveis, hvilken fryd!

I det store og det hele tar jeg lang fart og driter i antall ord, så lenge historien blir sånn jeg vil ha den. Og det vil jeg jo påstå at den blir: full av sex, drugs & rock’n’roll.

Vel, ikke akkurat. Det er faktisk humor jeg sikter meg inn på i første omgang. Men jeg skal på ingen måte påstå at jeg skriver for sarte sjeler. Slik jeg holder på, er det vel riktigere å påstå at jeg skriver for gamle horer. Eller noe i den duren. Hva sjanger angår, vil jeg kalle det «skitne bøker for unge piker».

Chick-lit med mer banning og mindre romantikk, altså.

Hvorfor det? Hvorfor bruker ikke jeg, som andre forfatterspirer har gjort før meg, mine kreative tilbøyeligheter til å sette viktige temaer på dagsordenen? Hvorfor sikter jeg ikke mot Pulitzer-prisen, hvorfor higer jeg ikke etter å slutte meg til Undset, Golding og Morrison? Hvorfor, som mannen sa, velger jeg å hvelve meg i usedelighet og dårlige vitser når mine kreative safter flommer?

Det er jo det som er morsomt. For all del, gode bøker er fantastiske ting, og jeg får frysninger på ryggen av Lord of the Flies og Alexandre Dumas og Portrait of the Artist as a Young Man. Men det er ikke mine historier. Det er ikke mitt liv. Det er ikke jeg som har fått inspirasjonen til å skrive store ting, til å inngå i den litterære kanon for ettertiden. Jeg har bare fått et visst håndlag med ord, en glede ved å fortelle, og en total mangel på hemninger. Jeg har helt andre historier å fortelle. Kanskje litt i overkant fjåsete historier med innslag av seksuelle tema.

Og vi vet alle at sex selger. Er det noen som enda ikke har hørt om Fifty Shades of Grey? Trilogien som har ligget på bestselgerlistene i ukesvis, som stort sett er en samling sex-scener med et løst og lite gjennomtenkt plot til å binde dem sammen? Som startet som en fanfiction og plutselig ble sommerens store boksensasjon? Hvorfor er det nettopp denne, og ikke meget bedre og viktigere bøker, som folk vil lese? Hvorfor er almuen så lystne på å lese smuss at jeg må bestille fire dusin i uka av denne boka?

Det er ikke fordi folk er dumme, kan jeg fortelle deg (selv om overraskende mange folk er overraskende dumme). Det som er interessant, er ikke at sex selger, men hvorfor det gjør det. Folk er opptatt av det. Folk vil lese om det, se det på tv, snakke om det, høre musikk om det. Fordi vi er – av helt naturlige grunner, antar jeg – i overkant opptatt av det. Og når alle er stilltiende enig i at sex er så ålreit, kan det umulig komme som en overraskelse på noen at jeg også, som alle andre chick-lit-forfattere, tar med en god porsjon i det jeg skriver. Som et hyggelig tilbehør til humoren, selvfølgelig.

Vi vil jo alle ha oss en god latter.

Jeg antar at dette er mitt halvhjertede forsøk på å forsvare det faktum at jeg bruker fritiden min på å skrive noe som er så uverdig en utdannet pike som meg at det er mulig jeg må ty til et pseudonym dersom jeg noen gang skulle få det utgitt. Halvhjertet fordi jeg egentlig ikke synes at man skulle behøve å forsvare noe som helst av litterær art, men like fullt et forsøk, siden det som kommer rett fra leveren min ikke egner seg for noen under atten, og jeg har absolutt ingen planer om å begrense eller sensurere meg selv. Så får jeg heller se om jeg klarer å ta meg sammen og gjøre et forsøk på noe seriøst om en ti års tid, når jeg ikke er ung til sinns og i overkant opptatt av mannfolk. Det er vel det «gode» bøker handler om, er det ikke? «Kvinner som har det ugreit i distrikts-Norge» (Knut Nærum)?

I mellomtiden får jeg skrive bøker for gamle horer. De trenger lesestoff, de også.

Publisert i Litteratur | Legg igjen en kommentar

Det er ikke et ball, det er en mannejakt!*

Så. Forfatterinnen er på dating-kjøret igjen. En tilsynelatende hyggelig mann, gutt eller annen variant av hannkjønnet homo sapiens har sendt meg en melding, via en nettdating-side (som ikke er for tapere, ditt fossil, shut your face), og spurt om ikke han og jeg skal ta en Guinness eller to og snakke om actionfilmer vi liker. Det var da hyggelig, hører jeg mine lesere rope, for en hyggelig kar! Go for it! Og, ja, det virker lovende, selv om jeg så langt bare har utvekslet en melding eller to med ham. Vi har jo allerede til felles at vi liker irsk øl og actionfilmer. Og tross det faktum at jeg bare har vært på en skikkelig date én gang før i mitt liv, så tror jeg nok at jeg vil våge meg på en date med herr Guinness-og-Stallone. Det er jo noe med det der å våge for å vinne og så videre. La mannen få forsøke seg, sier nå jeg.

Men problemet dukker opp når jeg først har ankommet daten. Vi hilser, vi smiler, vi sitter ned og nipper til hva som nå måtte befinne seg i glassene. Så langt, så vel. Deretter begynner man med småpraten, som jeg er notorisk dårlig på (jeg kødder ikke; det er som å se Gislefoss bli overrumplet av uforutsette meteorologiske spørsmål), og så finner man sakte men sikkert ut om man liker hverandre eller ikke. Det enkleste hadde virkelig vært om jeg ikke likte herr Guinness-og-Stallone, for da kunne jeg småpratet til glasset var tomt og så unnskyldt meg for å rekke siste toget hjem. End of story. Dersom jeg skulle slumpe til å like ham, derimot, begynner alt å gå litt i stå for denne unge kvinnen.

Mitt naturlige innstinkt ville være å gjøre det helt tydelig for herr Guinness-og-Stallone at jeg liker ham. Det ville slå meg som mest fornuftig, dersom jeg synes vi hadde god kjemi og gjerne ville treffe ham igjen, å fortelle ham dette på en hyggelig måte. «Jeg har hatt det kjempehyggelig, skal vi treffes igjen?» Ærlig og rett fram. Jeg hadde jo likt det veldig godt om en mann dro samme trikset på meg; en mann som kommer rett bort og sier, «Jeg liker deg. Bli med ut og ta en øl på fredag?» er akkurat så dristig og ærlig som jeg vil ha ham. Om jeg allikevel ikke skulle like ham, er det også veldig lett for meg å avslå på en hyggelig måte og dermed spare ham masse tid som han ellers ville ha kastet bort på å lure på om jeg kanskje kunne være interessert. (Dette er selvfølgelig rent hypotetisk; ingen mann har noen gang kommet på dette geniale sjekketrikset og jeg tror ikke noen mann vil bruke det i fremtiden, heller.) Kjør på, det er mitt motto.

Jeg har dog blitt fortalt at mitt innstinkt er galt. Det er for aggressivt, sies det; poenget med å date er ikke å være ærlig med folk, det er å være kokett. Playing hard to get. Å slippe ut snøret, dra det inn igjen, og så gjenta hele prossessen. Man skal ikke si til folk at man liker dem; hva er det du tenker med, kvinne? Du skal jo gi inntrykk av at du egentlig ikke er så interessert for at han skal bli desto mer interessert! Dette blir meg fortalt av jenter – og gutter – som har det mye omtalte draget. Som dater mye mer enn jeg gjør. Som har type fra før eller som har hatt det et par ganger.

Jaha. Javel, ja. Så ålreite typer jeg kommer til å treffe på gjennom livet, som jeg får lyst til å smile litt ekstra til – han smarte ytterst på rekka på historieforelesningen, han søte på jobben, han nye i korpset – vil altså ikke sette pris på å få høre hvor ålreite jeg synes de er? Hvis jeg liker noen er det altså meningen at jeg skal late som om jeg ikke gjør det?

Fuck that shit, if you’ll pardon my French. Det er sånne ting som gjør at jeg er skeptisk til hele konseptet dating. Det er så mange regler, så mange hvisomatte og dersomatte! Forrige gang jeg skulle på date – første og eneste gang så langt – brukte jeg et par uker i forveien på å grue meg. Hva skulle jeg ha på meg; ville høye sko få ham til å føle seg liten? Hva skulle jeg snakke om; ville kjærligheten min til bøker skremme ham vekk? Og skulle jeg le av alle vitsene hans hvis de var morsomme, eller kom det til å virke påtatt selv om jeg faktisk likte vitsene? Hvis han ville treffes igjen, hvor mange dager måtte jeg vente med å svare på meldingene hans?

Hvem er det som orker det tullet der? Jeg spør deg, kjære leser, helt ærlig. Spesielt jentene der ute. Oppfordrer du til koketteri ved å oppføre deg slik selv? Synes du det er greit at å finne ut om man liker hverandre skal ta år og dag? Er det spesielt givende å sjekke telefonen fire ganger i timen for å se om han svarer fordi det er to dager etter «fristen»? Kan noen fortelle meg hvorfor i alle grønnsvarte k*kh*lveter man holder på slik? Og dere menn der ute, liker dere dette? Klager ikke dere alltid på at jenter er så vanskelige å forstå seg på; er dere ikke konstant forvirret og usikre på hvor dere har oss?

Nei, så satan, jeg nekter å være med på det. Jeg nekter plent. Jeg vil ikke være med på leken; jeg vil ikke undergrave mine egne innstinkter for å tekkes datingdisiplene der ute. Jeg grunnlegger herved en ny datingskole: Direkte Sjekking. Kun en regel gjelder: liker du noen, så sier du det som det er. Ikke noe tripping rundt grøten, drit i hele den forbanna grøtbollen! Jeg oppfordrer herved alle som er single der ute til å bli med meg i min nye grasrotbevegelse: Direkte Sjekking. Vi er i ditt nabolag, og hvis vi liker deg, så lover vi å i det minste smile ekstra bredt til deg og spørre om du vil være med på kino. For livet er vitterlig for kort for grøt.

(Førstemann til å gjenkjenne tittelen får bestemme tema for neste blogginnlegg!)

Publisert i Mannfolk | 5 kommentarer

Lesehestens romantiske problem

Jeg deltok nylig i en lengre diskusjon om hvorvidt menn kan sies å være verdt å samle på. Hvem jeg diskuterte med, og hva vi kom fram til, er ikke relevant for denne bloggen; la oss bare si at diskusjonen gikk varmt og høylydt og at spørsmålet som dukket opp igjen og igjen var: hvor mye skal vi vektlegge menn i våre liv? Finnes det ikke fullgode erstatninger? Og jeg, som en hardbarket lesehest/-løve/-lus/annet dyr, påpekte skråsikkert at menn er ålreite dyr, men at de alltid kommer til å være litteraturen underlegne. Får jeg velge mellom en mann og en bok, skal du ikke se bort ifra at jeg velger boka.

Misforstå meg rett, jeg er ingen isdronning. Jeg elsker menn; menn er livets krydder. Jeg er en stor tilhenger av mannekjønnet, både dets fysiske og mentale attributter. Jeg kunne skrevet individuelle essays om hver enkelt mann jeg noen gang har sett på, og det uten å bruke alt for mange stygge ord. Jeg elsker menn. Min legning har blitt kategorisert som utagerende heterofil.

Men menn gjør bare ikke det samme for meg som litteratur gjør. Hvilken mann har noen gang gitt meg frysninger på ryggen? Ingen. Og jamfør da Táin Bo Cúailgne, et gammelt irsk helteepos, der følgende setning gav meg semiorgasmiske skjelvinger i et kvarter etter at jeg hadde lest det: «He lay there heavy with wounds.» Bare smak på den setningen. «Heavy with wounds.» Har du noen gang hørt maken til verbal nytelse?

Og hvilken mann kan måle seg med Mr. Rochester? Jeg hadde ikke vært forelsket siden jeg var 16, helt til jeg en vår skulle lese Jane Eyre i en litteraturklasse på universitetet. Det var kjærlighet ved første blikk; ikke før hadde jeg formet ham for mitt indre øye før jeg var uhelbredelig betatt av den tragiske helten fra hedene. For sånn lager de ikke mannfolk lenger, og jeg er uansett allerede forelsket i Mr. Rochester.

Og selverklærte moromenn kjenner jeg nok av, men har noen av dem noen gang fått meg til å le som Knut Nærums liste over sagaer i Norsk litteraturhistorie fritt etter hukommelsen? Kan en eneste en av dem snakke meg rundt lillefingeren som Bertie Wooster kan? Han er sjarmerende selv når han slår opp med ei jente, han. Hans beste sjekkereplikk er ikke en variant av, «Hei, schnuppa, skarru værra med hjem?» Og uansett hvor vulgær Eric Northman blir, så er han fortsatt sexy som et udyr og i stand til å bære deg over terskelen på vei inn på soverommet.

Så har vi Shakespeare, min eneste ene, mannen i mitt liv, mitt lys i mørket, ordsmeden som stjal mitt unge hjerte før jeg visste ord av det. Mitt årelange forhold til Shakespeare grenser til det usedelige; til tider lurer jeg på om det kanskje er litt usunt å elske en død, bifil mann så høyt. Men det er ikke bare historiene, personene og de manglende sceneanvisningene som gir meg hjertebank og sommerfugler i magen, det er den ubeskrivelige skjønnheten i språket. Det er Shakespeare’s forståelse av mennesker, hans latterliggjøring av oss, hans unike følelse for kjærlighet og tragedie. Jeg leser replikkene sammen med skuespillerne og tørker en og annen tåre hver eneste gang jeg ser Much Ado About Nothing. Når Beatrice og Benedict endelig erkjenner sin kjærlighet sukker jeg henført og faller skjelvende tilbake i sofaen/godstolen/senga/hvor jeg nå tar med meg Shakespeare i en eller annen form. Jeg kommer aldri, aldri til å elske noen annen mann høyere enn Will Shakespeare, the swan of Avon.

Og for å sette inn nådestøtet, så har ingen mann noen gang fått meg til å gråte av glede. Eller revet meg opp innvendig til jeg trodde jeg skulle dø av ren og skjær litterær lykke. De få mennene som har fremkalt tårer har ikke akkurat strøket meg med hårene. Menn som får deg til å gråte er som oftest drittsekker, og dem skal du ligge langt unna. En bok som får deg til å gråte (for eksempel Boktyven, som sendte meg inn i en skjelvende vakumtilstand der jeg ikke turte lese noe annet i frykt for å glemme den følelsen) er sannsynligvis et lite mesterverk, eller i hvert fall en skatt du gjerne deler med andre. Dét kan man ikke akkurat si om menn som får det til å kile i tårekanalene.

Nei, uansett hvor stor pris jeg setter på menn på generell basis, så er det vanskelig for meg å se hvordan en mann skal kunne overgå en god bok. Og uansett hvor mye en kunne tenke seg en partner her i livet – det er vel flere av oss som synes det kunne vært noe – så blir det vanskelig å ikke bli skuffet etter Jeeves, Mr. Rochester, Benedict, Severus Snape, Joe, Vampire Bill, Sherlock Holmes, Perrin Aybara, Bjørn Beltø og resten av den endeløse strømmen av mildt sagt betagende eksemplarer som bor i bokhyllene mine. Det er liksom noe antiklimaktisk over å slå seg til ro med en middels begavet bygdetulling fra indre Hedmark etter å ha sett for seg disse mennene i flere år.

Og med den innstillingen er det ikke rart jeg er singel.

Publisert i Litteratur, Mannfolk | Legg igjen en kommentar

En bokhandlers klagesang

Jeg jobber i bokhandel. Jeg har sikkert sagt det før, eller folk vet det og synes at det begynner å bli litt vel gammelt nytt, men sånn er det nå engang. Jeg er engelskansvarlig i denne bokhandelen; det betyr at det er jeg som bestiller, holder oversikt over og stabler de engelske bøkene. Jeg liker jobben min. Jeg elsker bøker, jeg elsker å anbefale dem og se folk kjøpe dem, jeg elsker å gi gode råd og veiledning til ungdomsskoleelever som skal skrive særemne… Jeg er en veldig flink bokhandler. Og jeg liker jobben min.

Det jeg ikke liker, er kunder som tror at de kan gjøre hva fanden de vil bare fordi de kommer inn i en butikk. Jeg har måttet lide meg gjennom kundebehandlingen av så vanvittig mange idioter i løpet av de fem (snart seks) årene jeg har jobbet i bokhandel at det halve kunne fått et relativt fornuftig menneske til å hoppe fra en bro i ren frustrasjon. Det er helt utrolig hvor dårlig oppdragelse den norske befolkning har, dømt ut fra et representativt utvalg som vandrer innom butikken min hver eneste uke.

Så her skal du få et godt tips: ikke vær idiot. Ikke oppfør deg som om alle butikkansatte er dine personlige slaver, for vet du hva? Det er vi ikke. Og for å gjøre det enkelt for deg, og alle du kjenner, å unngå å oppføre deg som en idiot, har jeg her samlet en liste med nøyaktig 13 av de tingene som irriterer meg mest, slik at alle idiotene der ute kan skrive den ut, ta den med seg, og lære den utenat. Da ville vi alle få en bedre butikkhverdag.

Ting som irriterer meg så mye at jeg nesten kaster meg over kassa for å kaldkvele kunden som utsetter meg for nevnte ting

1. Folk som ikke vil stå i kø som alle andre, og tror de kan unngå det ved å stille seg på feil side av kassa, ved siden av disken eller vifte med boka de skal ha over hodet på alle andre. Eller – og denne er en klassiker – rope, «Unnskyld, jeg skal bare betale denne!»

2. Folk som legger fra seg jakke, veske, paraply eller liknende oppå varene på disken, og regner med at jeg skal klare å slå inn varene på kassa uten å røre dem.

3. Folk som river ned ting (med ryggsekken, barnevogna, jakka eller liknende), ser det, og demonstrativt gir f.

4. Folk som kommer opp til kassa, slår en latterlig dårlig vits, og ler høyt og lenge av den. Den aller minst morsomme vitsen er uten tvil: «Denne var det ikke noe prislapp på, da er’n vel gratis da? HØ HØ HØ!» Nei, du er ikke morsom. Jo, vi har faktisk hørt den fire tusen ganger før. Nei, selvfølgelig har vi ikke gratis bøker i bokhandelen, en femåring kunne fortalt deg det. Og nei, når jeg spør om du vil ha pose, og du svarer, «Nei takk, jeg tror jeg får plass i sekken jeg», så har ingen av oss slått en vits. Så hvorfor står du der og gjallskratter som et sinnsforvirret esel?!

5. Folk som blunker til meg. Ser du ikke, ditt arrogante mannesvin, at jeg står på jobb? Det er derfor jeg har på meg en horribel piquet-skjorte med firmalogoen på. Pleier du å stå og henge bak disken i en butikk når du er på sjekker’n? Nei, det ante meg. Så hvorfor, i all verdens noldusers navn, tror du at jeg setter pris på dine tarvelige tilnærmelser når jeg er på jobb? Og nei, det som står brodert på skjortebrystet er ikke en unnskyldning for å stirre på frontpartiet mitt. Blunking, slibrige kommentarer og overdreven berøring av armer og skuldre er på ingen måte akseptabelt når en av partene bedriver kundebehandling og – i frykt for å få sparken – ikke kan sette et velrettet kne i testiklene dine.

6. Folk som forventer at jeg har lest hver eneste bok i hele butikken, og deretter blir sure fordi jeg ikke har det. Kom igjen, folkens. Hva tror dere egentlig jeg driver med? Jeg studerer fulltid, jobber 40 prosent og går i korps. Ja, jeg leser rundt 30-40 bøker i året, men jeg har et liv også. Jeg får ikke betalt for å sitte hjemme og lese noe mer enn dere får det. Desverre.

7. Folk som ikke aner hva de skal ha, og så blir sure for at jeg ikke vet det, heller. Seriously, guys. Help me to help you! Hvis du ikke kjenner tittel eller forfatter på boka, tror du da at jeg på mystisk vis skal kunne det? I så fall er jeg bekymret for hvordan du i det hele tatt klarer å åpne en boks makrell i tomat.

8. Folk som kommer med krass, usaklig kritikk til ekstrahjelper. «Si meg, får du virkelig betalt for den jobben du ikke gjør?» «Jeg vil snakke med noen som er litt eldre.» «Utvalget deres på engelsk krim er noe dritt!» Kom gjerne med klager og forslag, men stå ikke der og kjeft en stakkars 19-åring huden full fordi hun ikke kan navnet på en lokal poet og billedkunstner fra Ytre Enebakk som nettopp har gitt ut en bok på Flisby’n Forlag (ja, dette har skjedd).

9. Folk som bruker butikken som mestringsarena for barna sine. Dere kan, for å si det pent, ta dere en bolle. Disken – i vår butikk en spesielt dyr sak fra Snøhetta Design – er ikke til å klatre på. Barn i møkkete seledresser skal ikke sitte på disken mens du betaler. De skal heller ikke stå på bordene der vi har lagt fram bøker. De skal i hvert fall ikke klatre i avisstativene, tygge på krimbøkene, rive ned kortstativene eller løpe bak disken. Og du, som forelder, bør ha vett nok i skallen til å skjønne at vi som er på jobb ikke nødvendigvis liker ungene dine godt nok til å passe på dem mens du gjør andre ting. Det er ikke vårt ansvarsområde heller. Skal du dra på unger får du ta deg av dem selv. Og neste gang jeg ser en treåring med hendene fulle av smeltet godteri og strak kurs mot fantasy-hylla, kommer jeg til å stikke ut foten akkurat passe langt til at den ungen går på snørra på den ergonomisk forsvarlige matta som ligger bak kassa vår.

10. Folk som tar en vare, roper «Jeg tar denne jeg!» og slenger pengene på disken på vei ut av butikken. Dette er spesielt vanlig med aviser, blyanter og annet småtteri. Ja, jeg vet at VG som oftest koster 13 kroner på hverdager. Nei, det betyr ikke at så lenge jeg får pengene er alt greit. Vi har noe mystisk og magisk i butikkbransjen som heter beholdning; har du hørt det ordet før? Ikke? Det er vanskelig for nek som deg å forstå det, men det betyr at vi må registrere ting på kassa for å ha en viss oversikt over hva som går inn og ut av butikken. Så jeg må faktisk ha strekkoden. Gi meg den. Flink bisk!

11. Folk som ber om å få snakke med «en voksen». … Virkelig? Jeg er 24, har jobbet i bokhandel i snart seks år, og jeg har all den erfaring som trengs for å finne det du trenger i en bokhandel. Jeg kødder ikke; jeg leser dusinvis med bøker hvert år og jeg har gått et år på bibliotekfag. Jeg kan bokhandel. Jeg er helt rå på literatur og referansearbeid. En gang klarte jeg å finne den perfekte bryllupsgave til et par som likte matlaging og motorsykler og ingenting annet (og gavegiveren var ekstatisk av lykke). Du kan godt få snakke med min middelaldrende kollega som ikke har vært her lenger enn i et par måneder, men kom ikke til meg etterpå og klag over at du ikke fikk det du ville ha.

12. Folk som tror vi er et service-senter. På en flyplass (ja, bokhandel på flyplass, ja) arter dette seg omtrent slik: «Kan du følge sønnen min til gaten?» «Hvor er det best å spise her?» «Hvorfor er det så dårlig dekning til det trådløse nettet her?» «Venninnen min glemte skjerfet sitt på den andre siden av sikkerhetskontrollen, du må hente det til henne!»
I en liten, lokal bokhandel i en småby blir det enda mer interessant: «Kan du ringe etter drosje til meg?» «[til et barn] Bare vær her mens mamma går på Lindex, du!» «Hvor har dere hengelåser hen?» «Hvor ligger Hotell Whatsitsname?» «Kan ikke dere ta ned markisa, kundene våre vil sitte i skyggen!»
Nei, det er ikke disse tingene vi får betalt for. Det er heller ikke lagt inn ekstra tid i arbeidsdagen min til å ta meg av disse tingene. Jeg antar at hvis du jobber i service-senteret til Telenor, og så ringer en av kundene for å bestille en pizza, så fikser du det også, du, hæ?

13. Folk uten folkeskikk. Jeg pleier alltid å smile og si «Hei!» når det kommer noen bort til kassa. Det er bare 50 prosent sjanse for at det blir gjengjeldt. Omtrent annenhver kunde kommer opp til kassa, slenger fra seg varene på disken, stikker kortet i automaten og venter iltert på at jeg skal bli ferdig med å slå inn. Så taster de koden, venter så vidt på det grønne lyset og røsker med seg kort og vare før de strener av gårde. I mellomtiden har jeg sagt hei, lest opp beløpet de skal betale, spurt om de vil ha pose og demonstrativt hoiet, «HA DET BRA!» idét de går ut av lokalet. Eller enda bedre: folk som snakker i telefonen. De behandler meg og mine kolleger som en automatisert betalingsautomat, og svarer ikke engang når jeg spør dem om de vil betale med kort eller kontanter. De snakker høyt og ufordragelig og ignorerer meg fullstendig. Pleier du å gjøre dette mot andre yrkesgrupper, lurer jeg på? Pleier du å gå inn på kontoret til sjefen din mens du snakker høyt i telefonen med noen andre, slenge fra deg rapporten på bordet hans og ta med deg en post-it-lapp før du går ut igjen, uten å i det hele tatt ha anerkjent hans eksistens? Nei, jeg tenkte meg det. Du har sikkert heller ikke glefset til henne/ham at du skal ha en pose, eller sagt «Her var det utrolig stygt» før du forlot kontoret. Så hvorfor gjør du det mot meg på min arbeidsplass?

Dype pust, forfatterinnen, dype pust! De har skjønt det nå.

Publisert i Litteratur | 9 kommentarer