Beklager, Norge, men lærere er r%vkjørte fra startstreken

Oi, oi. Nå kommer de sinte kommentarene, tenker du sikkert. Med en sånn overskrift? Her kommer bekymrede foreldre som trodde vi kunne jobben vår, fornærmede rektorer som stoler helt og holdent på sine ansatte, lærere som klarer jobben sin helt utmerket og som ikke vil vedkjennes et slikt utsagn, og sikkert politikere som vil si seg uenige i at noe som helst er galt med utgangspunktet – det er lærerne selv som ikke er gode nok.

Dette er ingen unnskyldning for dårlige resultater i norsk skole. Dette er ingen sutrete «hvis vi hadde blitt behandlet bedre hadde vi gjort det bedre»-rant fra en ansatt i offentlig norsk skole. Dette er ikke et forsvar for lærere. Dette er tvert imot en lovsang til landets kanskje mest undervurderte yrkesgruppe, for alle forutsetninger tilsier at vi kommer til å mislykkes hele gjengen. Derfor vil jeg gjerne få lov til å fortelle litt om realitetene i yrket mitt, slik at folk bedre kan sette pris på hvilken herkuleansk innsats vi gjør hver bidige dag; en innsats som er mer imponerende dersom man tenker over hvor skakkjørte vi lærere egentlig er fra første dag i arbeidslivet.

La oss starte med utdanningen. De fleste yrker i dag krever utdannelse; flere tar høyere utdannelse enn noensinne og det er knapt nok mulig å få seg jobb uten en grad av noe slag. De snakker om «mastersyken.» Vi lektorer har mastere hele gjengen, og adjunkter har like herlig utdannelse fra høgskole og/eller universitet. Allmenlærerutdannelsen er lang og krevende. Vi lærere er dannede, utdannede mennesker, og likevel snakker folk om det såkalte «praksis-sjokket» som alle lærere møter i løpet av sitt første år. Lærere som faller fra, som blir utbrente, som gir opp eller som vet å gi seg før det går dem ille, er ikke uvanlig. Man diskuterer frem og tilbake om det er et «praksis-sjokk» eller et «voksen-sjokk» det er snakk om, men det er uansett ikke til å komme fra at mange lærere takler sitt første år dårlig.

Jeg selv takler det overhodet ikke, og det er helt riktig at praksis kommer som litt av et sjokk, men det har ingenting med det faglige å gjøre. Det har ikke egentlig noe med lærergjerningen å gjøre i det hele tatt; det som foregår i klasserommet og på kontoret er overhodet ikke problematisk. Å undervise er jeg utdannet til; jeg har studiepoeng til oppover ørene i fagene mine, og jeg er en naturlig autoritet foran et kateter. Jeg takler retting og planlegging og å undervise i fag jeg faktisk ikke har formell kompetanse i; jeg takler det godt. Det jeg ikke takler, og det som gir meg søvnløse netter og hodepine, er alle de tingene som utdannelsen min aldri forberedte meg på. Som utdannelsen min ikke forberedte meg på fordi hverken jeg eller lærerne mine på PPU trodde at disse tingene kom til å være en del av min lærerhverdag.

Hva skal jeg gjøre med elevene som ser meg rett i øynene og erklærer at de ikke gidder å gjøre det de får beskjed om, og hvis foreldre overhodet ikke bryr seg når jeg ringer hjem og ber dem ta en prat med sin unge, håpefulle om hva som er greit på skolen? Hva skal jeg gjøre med foreldrene som sender meg mail og klager på ting jeg hverken kan påvirke eller forklare, som at noen av pc`ene skrudde seg av under sist tentamen eller at en av de andre lærerne har en annen undervisningsstil enn meg selv? Hva skal jeg gjøre med eleven som truer meg med vold? Selvfølgelig er jeg ikke redd for en unge som veier en femtedel av hva jeg beinpresser, men hva skal jeg gjøre med selve trusselen og det faktum at ungen åpenbart trenger hjelp? Hva skal jeg gjøre med elevene med diagnoser og hjemmeproblemer som jeg ikke kan påvirke noe mer enn hva  barnevernet allerede gjør, men som lager Texas i klasserommet mitt fordi det er fem av dem i hver klasse og de andre elevene synes det er festlig når disse problemene får sitt utløp i timen? Og hva, hva i alle dager skal jeg gjøre når mine beste undervisningsopplegg virker utmerket i en klasse men faller til jorden som døde fluer i en annen klasse – utelukkende fordi de to alfadyrene i den klassen har bestemt seg for at det opplegget var teit?

Dette er realiteter jeg møter hver dag som lærer. Selvfølgelig håndterer jeg dem – på et eller annet vis gjør vi alltid det, vi lærere. Vi står foran en ukjent og potensielt truende eller håpløs situasjon, og vi håndterer den etter beste evne. Vi gjør det vi tenker er best, og så prater vi om det med kollegaer etterpå for å finne ut om det faktisk var en god løsning. Men hvorfor ble det aldri nevnt, mens vi satt der i auditoriet på Helga Enghs hus på Blindern, at slike situasjoner kunne dukke opp? Tro meg når jeg sier at det ikke er den rent faglige delen av utdanningen min som er problemet; jeg har mer enn nok historie og engelsk innabords til å kunne undervise i ungdomsskolen eller videregående. Det er den praktisk-pedagogiske delen. Lektorutdanningen er et enormt problem; på et helt år med pedagogikk og didaktikk var det ikke en eneste lærer som nevnte at vi burde ha halve kommunen på speed dial i tilfelle krise, eller at vi burde begynne å trene styrke i tilfelle en av elevene slo seg vrang og vi måtte holde dem fast slik at hverken de eller vi kom til skade, eller at man må være forberedt på å være IT-support for 29 elever om gangen.

La oss heller ikke glemme at begge didaktikk-lærerne mine jobbet på Elvebakken VGS i Oslo; en skole der samtlige elever har over 5 i snitt og ingen har ambisjoner under å bli landets neste statsminister. Det er nok en fantastisk skole å jobbe på, men da vi spurte dem hva de gjorde dersom elevene ikke fattet interesse for undervisningsoppleggene deres, blunket de overrasket et par ganger og sa at det visste de ikke. For på Elvebakken er det vanligere at elever rekker opp hånda for å klage over at de ikke lærer nok enn at de rett og slett nekter å delta. Sistnevnte kan skje på ungdomsskolen. Det har skjedd i noen av mine best planlagte timer. Og ingen forberedte meg på det; det ble ikke engang nevnt.

Hadde det ikke vært for en god praksisperiode, hadde jeg vært fullstendig uskikket til å jobbe i skolen, tross seks års høyere utdanning. Mange av mine medstudenter fortalte om den samme erfaringen. Kort fortalt, utdanningen min har gitt meg fagkunnskaper til å undervise, men etterlatt meg hjelpeløs hva angår alt annet. Strike one.

La oss fortsette med elevene og foreldrene. Som tidligere nevnt er de ikke alltid like samarbeidsvillige. Jeg elsker de ungene, men hadde jeg ikke hatt såpass med selvkontroll hadde de gjort alkoholiker av meg. Jeg river meg i håret og prøver desperat å forstå dem. Det er ikke det at jeg ikke forstår at det er vanskelig å være tenåring, men er det virkelig meningen at de skal få lov til å kalle meg bitch og idiot av den grunn? Og når jeg tar dem med til rektor og ringer foreldrene deres, er det ikke meningen at foreldrene skal støtte meg og håndtere denne atferden hjemme? Er det ikke meningen at man skal iverksette noen form for represalier eller tiltak slik at dette ikke skjer igjen? Det kommer tydeligvis helt an på foreldrene – og på ledelsen. Man kan være heldig og ha en sterk rektor som støtter sine ansatte i en slik situasjon, eller man kan ha en rektor som trekker på skuldrene og sier at en nyansatt, nyutdannet lærer får klare dette selv. Og man kan treffe foreldre som har vett og folkeskikk nok til å ta en alvorsprat med sine egne tenåringer, eller man kan møte foreldre som fnyser og sier at du sikkert har fortjent det dersom deres barn har snakket stygt til deg. Gjett hvilken av disse to typene erfaring som gir deg magesår, og hvilken som gir deg lyst til å fortsette i yrket?

Det er ikke det at jeg ikke synes alle elever fortjener både to og tre sjanser. Men når elever går til angrep på både medelever og lærere, er det galt av meg å ønske at vi kunne bruke ressursene våre på de elevene som faktisk fortjener det, og heller sentralt bevilge mer penger til egne lærere som har utdanning til å takle slike reaksjonsmønstre? Jeg har nemlig akkurat null studiepoeng i psykologi, atferd og selvforsvar. Og jeg synes ikke at en liten prosentandel av elevene skal få anledning til å ødelegge for seg selv og andre på den måten. Igjen, dette har jeg aldri blitt forberedt på. Som nyutdannet og nyansatt lærer kommer dette høyt opp på lista over ting jeg virkelig aldri trodde jeg skulle bli nødt til å takle, men det er like fullt noe jeg takler – så godt jeg kan. Jeg tviler sterkt på at det alltid er godt nok.

Og når vi først er i gang, er det virkelig min jobb å være megler i foreldres skilsmisserelaterte problemer? Er det riktig av foreldre å kreve at jeg møter på to utviklingssamtaler for samme barn bare fordi de ikke klarer å bli enige om en dato? Er det greit at jeg skal få kjeft av foreldre som aldri har jobbet som lærere fordi deres egen tenåring nekter å delta i undervisningen, eller bråker så mye at det ødelegger arbeidsroen? Skal jeg måtte finne meg i at foreldre sender meg klagemailer om karakterer og vurderinger, selv om de ikke har klagerett før om to år og barnet deres uansett ikke gadd å forberede seg til den fremføringen? Selvfølgelig er svaret på alt dette et rungende NEI, men hvordan skal man reagere første gang dette skjer? Hvorfor har ingen fortalt meg at dette kunne skje, og hvorfor har ingen fortalt disse foreldrene at denne typen atferd er fullstendig uakseptabel? Når politikerne snakker om skolereform, hvor er kritikken mot foreldrene?

Strike two.

La oss til slutt snakke litt om veggen av misnøye vi lærere ofte møtes med. Har jeg ikke akkurat beskrevet hva slags urimelige utfordringer vi møter daglig? Og nevnte jeg ikke at vi takler dem som best vi kan, uten håp om bonuser eller takknemlighet av noe slag? Personlig mener jeg vi lærere er bad ass motherfuckers, hver eneste en av oss. Vi møter all mulig dritt hver dag, vi ser ting som ingen andre yrkesgrupper utenfor helsevesenet forventes å håndtere, og vi takler det. Vi gjør kanskje ikke alle tillags hver gang. Det er alltid noe som kunne vært gjort bedre. Men vi er forbanna superhelter, hver eneste dag, hver eneste time. Vi er reserveforeldre, psykologer, rådgivere, veiledere, dyrepassere, sekretærer, organisatorer, vikarer i fag vi overhodet ikke kan, IT-support og sykepleiere – i tillegg til å drive med undervisning, selvfølgelig. Og planlegge. Og rette, vurdere, gi tilbakemeldinger. For ikke å glemme lokalt læreplanarbeid, fagsamarbeid, møter i kommunen, møter med foreldregrupper, kurs og utviklingssamtaler. Vi gjør alt dette. Vi takler alt dette, i hvert fall de fleste av oss. Og la meg bare si med en gang at dersom en lærer ikke takler dette og må finne ny jobb eller sykmelde seg, så har hen min fulle støtte. Spør du meg burde pensjonsalder i denne jobben vært 50, ikke 67. For vi jobber oss halvt i hjel hele vårt yrkesliv, og for hva?

Middels god lønn og huden full av kjeft. Politikere som synser om kompetansen vår, foreldre som skal mene noe om hvordan skolen skal drives, skolesjefer og andre ledere som krever umenneskelig innsats fordi de selv blir belønnet etter våre elevers resultater. Jeg har en halv mill i studielån etter å ha brukt seks år av livet mitt på å utdanne meg til å bli lærer – for å sørge for at de samme elevene som kaller meg bitch, kommer seg gjennom nok skolegang til at de kan velge et yrke de liker senere. Strike three.

Jeg er en fortvilet førsteårslærer som nesten har kastet inn håndkleet, og jeg vet at det ikke er selve jobben – det jeg ser på som selve jobben, i hvert fall – som er problemet. Det er ikke min faglige kompetanse som er problemet, og det er i hvert fall ikke min personlige egnethet. Jeg elsker å undervise, men med det skakkjørte utgangspunktet jeg har, er det et mirakel at jeg holder ut. Jeg mener selv jeg er forbanna tøff som klarer det. Jeg vet at alle landets lærere er mer badass enn hele besetningen i The Expendables lagt sammen, og alt vi får igjen for det er en lønn som ikke er høy nok til at man får lån til leilighet (jeg vet, jeg har prøvd).

Så hva skal du gjøre, Norge? Vi skriker om at skolen er i trøbbel og at man må gjøre noe, man må løfte her og etterutdanne der, men vet du hva som hadde gjort ting ganske mye bedre, Norge? Vet du hva som skal til for å gjøre startgropa mulig å overleve for oss lærere?

Vel, min personlige favoritt hadde vært en kombo av færre elever per klasse (mer tid til hver elev og færre utfordringer i samme rom), en lovendring som gjorde det straffbart for foreldre å fraskrive seg ansvar, samt økte lønninger og statsfinansierte holdningskampanjer for å gjøre læreryrket til et høystatusyrke. Men dette er dyre, krevende tiltak, og ingen er vel interesserte i å betale for fremtiden vår! Er det ikke gratis, kan det være det samme.

Så da, kjære Norge, skal du få et godt tips av meg. Helt gratis. Og overraskende gjennomførbart. Vil du vite hva det er? Begynn med å gi din lokale lærer, det være seg i barneskolen eller på universitetet, en klapp på skulderen. Start med å sende en mail til læreren til barnet ditt, eller din egen lærer dersom du fortsatt er i skolealder, og fortell dem at de gjør en fanden så god jobb. Fortell dem at du skal gjøre en innsats for å minske presset de blir utsatt for, enten ved å være en god elev eller ved å oppdra ungene dine til å bli gode elever. Hvis du er skolesjef eller skoleleder, bidra ved å fortelle dine ansatte hvor viktige de er, hvor motherfucking badass hver eneste lærer er hver dag, og støtt dem hundre prosent i saker der du vet at de trenger deg som leder. Jeg foreslår at hele landet tar seg selv i nakken og tvinger seg selv til å anerkjenne at vi lærere er noe så inni helvete rå.

For ingen andre yrkesgrupper gjør det vi gjør på tross av en virkelighetsfjern utdannelse, en utakknemlig brukergruppe og en vegg av misnøye fra folk som ikke aner hva de snakker om.

Reklamer

Om forfatterinnen

Lektor med engelsk, historie og kulturstudier i den intellektuelle kofferten. Jeg spiller i korps, leser andres bøker og skriver litt selv, dessuten er jeg ganske god på å bake. Det blogges om det meste her i gården, men kanskje spesielt hva som er irriterende (sinna-rants). Fun fact: jeg kan egenhendig gjøre om en liten bjørkeskog til god peisved hvis jeg har nok tid og riktige verktøy.
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

21 svar til Beklager, Norge, men lærere er r%vkjørte fra startstreken

  1. Fantastisk! Jeg skjønner nesten ikke hvordan dere holder ut. For meg hadde det verste vært de disiplinære problemene, at det er så lite respekt fra noen av elevene. Og selv om de fleste sikkert er greie ødelegger nok den lille gruppen veldig mye. Og disse kravstore foreldrene som bare har krav men ikke hjelper til… Uff!!

    Liker

  2. frøkenBach sier:

    HERLIG lesning. Etter 17 år i gamet kan jeg telle på en halv hånd de elevene jeg har måttet jobbe for å føle godhet for. Normalt kommer det automatisk, og nesten umiddelbart, og for alle. Uansett adferd. Men politikere/foreldre/alle som ikke setter sine bein i klasserommene skulle visst hva det gjør med en klasse, og en lærer, og læringsutbyttet, å ha én eneste adferdsutfordrende elev inne i en hel klasse. Sett inn to, så er det en dyrehage. Det er en velsignelse når en av de elevene som har krøpet lengst inn i hjertet i år, ikke er til stede i timen. De skulle også visst hva det gjør med en elev og en lærer når nevnte elev har lærevansker og nevnte lærer har null kompetanse i problematikken, og jobber etter prøv-og-feil-metoden. Inne i dyrehagen. Legg på tre stykker som ikke kan norsk, og gang det med mengde tid det tar å forberede én eneste time. Hvis man skal gjøre en jobb man kan leve med, kvalitetsmessig. Det er ingen easy fix på disse problemene, men et par stikkord: Mer tid til relasjonsbygging med den enkelte elev utenfor klasserommet (= bl.a. økt kontaktlærerressurs), færre elever i klassen, flere voksenressurser generelt, flere med spesialkompetanse på på atferds- og læringsvansker spesielt.

    Liker

  3. Christina sier:

    Heia deg og heia meg. Vi ER bad ass! Men alt det andre gjør at jeg tidvis hater jobben min, selv om jeg egentlig elsker den.

    Liker

  4. Helen sier:

    Virkelig bra skrevet, jeg kjenner meg igjen i det meste her! Hilsen lektor som etter ni maaneder i yrket fant seg en helt annen jobb.

    Liker

  5. Janne sier:

    Takk for inside information – veldig nyttig for en som videreutdanner seg til å bli lærer i disse dager… Noe avskrekkende kanskje, men greit å bli forberedt! Jeg har forøvrig delt innlegget ditt på min klasses facebookside 🙂

    Vil gjerne legge til at jeg tror det kan være et steg i riktig retning å få psykisk helse/mestring som fag inn på timeplanen i grunnskolen. For meg er det tydelig at vi må lære å være medmennesker.

    Liker

  6. Så sant så sant! Heia oss!

    Liker

  7. Agathe Mastoor sier:

    Applaus! Du peker presist på de virkelige utfordringene vi har i skolen i dag. Håper Torbjørn Røe Isaksen leser dette.

    Liker

  8. ingrid sier:

    Uff… rene vepsebolet…
    Nå har lærere vært syndebukker lenge nok for foreldre og barns manglende oppfyllelse av drømmer og forventninger. Hvordan klarte folk seg på skole gjennom 60- og 70 – tallet? Hvordan i alle dager fikk vi i det hele tatt forskere og professorer? Come on!
    Er det virkelig ingen som ser at barns oppvekstvilkår og livsopplevelser har sitt grunnlag i hjemmet og i kjernefamilien? Eller er det slik at kjernefamilien og barns forhold der er så hellig og tabubelagt at vi rett og slett ikke tør snakke om det?
    Man kan ikke bare skylde på og kreve mer av lærerne og ikke innse at samfunnet har endret seg på enormt mange andre plan de siste tiårene.

    Liker

  9. Lærer Grete sier:

    Herlig. Hurra!! Måtte foreldre, elever, politikere, naboer, festdeltakere og andre besservissere lese og ta inn over seg!

    Liker

  10. Astrid Lie Engelsjord sier:

    Helt utrolig godt formulert!! Jeg besto min siste eksamen på lærerutdanningen for to dager siden, i en alder av 55, skal jeg altså ut i dette vepsebolet av en jobb som du beskriver som så krevende at det er bare for de tøffeste av de tøffe, egentlig. Jobb har jeg fått, skal ut i ungdomsskolen jeg også, og håper at jeg har såpass guts med meg i «ryggsekken» at jeg skal klare det, men det fins ingen garanti. Jeg er i utgangspunktet en mild person som tror godt om de fleste, men er forberedt på å måtte knekke noen nøtter… Takk for en fantastisk beskrivelse!

    Liker

  11. Tonje Cecilie Bergh Ellingsen sier:

    Helt fantastisk!! Du får virkelig sagt det, tusen tusen takk. Er snart ferdig med mitt første år som lærer, i en 8.kl. Kunne ikke kjent meg bedre igjen, kunne ikke vært mer enig med deg. Håper som mange som mulig leser dette!! imellomtiden ( før de virkelig store endringene skjer) så får vi nøye oss med å anerkjenne oss selv, den sinnsyke jobben vi gjør hver eneste dag ( og natt innimellom…) Godt vi vet det selv ihvertfall 😉

    Liker

  12. Cecilie sier:

    Jeg har delt innlegget ditt! Kalte det motherfuking badass innlegg. Du burde prøve å få det publisert i et større medium, for du treffer spikeren midt på holdet. Jeg mener at vi har et samfunnsproblem i forhold til hvordan mennesker fratas sitt ansvar. Jeg har vært ungdomsskolelærer i 16 år, 2 ganger blitt langtidssykemeldt pga depresjon, ikke fordi jeg har problemer med selve jobben eller elevene, jeg er badass som få, men fordi jeg ser arbeidsoppgaver overalt og ikke nok tid. Og særlig foreldre som mer motarbeider meg er en enorm belastning. Du veit jo godt at dersom foreldrene ikke er på lag, så vil du ikke få med deg eleven,. Nesten uten unntak er det de vanskeligste elevene som har de vanskeligste foreldrene. Alle peker på at skolen må endre seg, vi må få mer utdannelse og faglig påfyll, men det er jo for f**n ikke der problemet ligger.
    Folk diskuterer frafallet i vgs, og vil tilpasse skolen til ungdommene. Ja, det er greit det, noe av undervisningen kunne sikkert blitt mer motiverende, men hvorfor snakker de ikke om ansvaret til elevene? Hvordan blir det med disse ungdommene når de ikke lærer seg at de ikke kan få alt i fanget? Når de ikke forstår at det er en sammenheng mellom innsats og utbytte. Disse ungdommene blir voksne om få år, i alle fall i alder, og da stilles det krav til dem på en helt annen måte. Vi ser det allerede, mange takler ikke disse kravene, de finner verden veldig urettferdig. Jeg tenker med gru 20 år frem i tid.

    Liker

  13. Toril Mesna sier:

    Du har det i deg! Supert!

    Liker

  14. Mona sier:

    Flott skrevet! Takk skal du ha!

    Jeg er lærer på 18. året, og har mange av de samme frustrasjonene som deg. Det BLIR bedre med tida og man får flere verktøy til å takle ting, men utfordringene blir stadig mer komplekse og underlige. Man må ta ting med en blanding av en klype salt og en god dose humor og selvironi. Elefanthud på følelsene hjelper også. Klarer man det klarer man det meste. Så er det selvfølgelig også viktig med en god ledelse og gode kollegaer. Å gråte en skvett en sen nattestime kan også være rensende. Så du skjønner, man klarer seg på et vis om man holder ut.

    Det er kanskje vi som er mest frustrert over dette som bør bli i skolen, fordi det er et tegn på at vi bryr oss om elevene og vil ha en viss standard. De som trekker på skuldrene er med på å senke standarden, så utfordringene blir mer absurde i neste runde.

    Liker

  15. Lærer sier:

    Mye gjenkjennelig her. Stå på, du har havnet i verdens beste yrke også. 🙂 Selv om det ikke alltid føles sånn, så er det mange fine øyeblikk med barn og ungdom, hver dag! Lykke til fra en medlærer.

    Liker

  16. Et godt råd: Ikke koble inn barnevernet. De gjør bare vondt verre.

    Liker

  17. Finnes det noe marked for kurs for lærere i håndtering av atferd?

    Det hadde vært veldig kjekt, f.eks., om lærerne kjente til en del av de tøyseordene som brukes i førstelinja (helsesøster, barnevern, PPT) som f.eks. «mentalisering», «tilknytningsforstyrrelse» og «containing», lærte hva de faktisk betyr, og hvordan man kan skille disse fra stressreaksjoner, ADHD, asperger, personlighetsforstyrrelser, og annet.

    For ikke å snakke om kursing i hvordan man roer ned folk (både elever og foreldre).

    Liker

  18. Anne Strømseng sier:

    Godt og spennende innlegg fra en ung lærer. Kjenner fortsatt på (er rimelig moden/ overmoden i faget) rådvillheten i tilfeller der man skjønner at deler av problemene ligger utenfor vår rekkevidde, vår kompetanse, m.m. En ensidig negativ fokusering i » offentligheten» er med på å gjøre selv den erfarne læreren demotivert og motløs.

    Liker

  19. Svein sier:

    Stå på, du gjør en fantastisk jobb. Støtter deg 100%. Men et råd: når elevene blir frekk i kjeften i klasserommet så svar dem i klasserommet og verbalt sett dem så på plass at de forstår alvoret. Deretter skriver du anmerkninger og noterer ned dato og tid for hendelsen og kontakt foreldrene.
    Å vise ungene at du finner deg ikke i å bli behandlet som dritt.

    Liker

  20. Alv Erik Ellingsæter sier:

    Gjeninnfør det gamle systemet med framhaldskole/yrkesskole og realskole/gymnas. Hilsen lærer 67 år.

    Liker

  21. Gray sier:

    Du treffer veldig bra, på veldig mange punkter, men et par ting. Selv om man nok aldri kan bli godt nok forberedt på en del av de tilfellene du nevner, vet jeg – av egen erfaring – at det finnes en rekke ped-lærere som bruker en del tid på å snakke om hva man skal gjøre i en del slike situasjoner. Det er på ingen måte overraskende at lærere som de du nevner ikke så viktigheten av det, men du kan i det minste trøste deg med at det faktisk eksisterer lærere som fokuserer en del på dette. Kjenn dine begrensninger og ikke minst dine ansvarsområder. Meld fra til de rette personene når du ser ting som det du nevner, og vit at det er noen andres ansvar. Selvfølgelig er man menneskelig og vil at elevene skal ha det bra, men da er det bedre å ev. følge opp med den personen som har ansvaret, enn å påta seg alt selv.

    Så, over til det som går på lønn etc. Hvis du ikke får lån til leilighet med lektorlønn, har du enten ALT for høye forventninger til hva en leilighet skal være, eller så må du oppsøke noen andre banker. Personlig har jeg aldri hatt det problemet, da jeg valgte å heller leie meg ut som foredragsholder, gjestelærer etc. rundt på diverse universiteter, men, jeg kjenner en rekke folk, langt under lektorlønn som ikke har problemer med å få seg lån, for å kjøpe splitter ny leilighet ganske så sentralt. Dette er ikke ment som «slutt å syt», men heller at det faktisk er mulig : )

    Lykke til videre : )

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s