Cellulitter på parade

Hadde jeg vært en mindre fandenivoldsk person, hadde jeg nok tenkt meg om to ganger før jeg noen gang skrev noe om trening igjen – etter sist gang. Jøsseball, så mange mennesker det finnes i dette landet uten humor. For dem som ikke fikk det med seg, så skrev jeg nok en klagesang – fra treningssenteret denne gangen – og la ut et blogginnlegg. De som kjenner meg vet at jeg skriver denne bloggen utelukkende som underholdning for folk jeg faktisk snakker med til vanlig, og at det er en hyggelig men uventet overraskelse hver gang noen andre leser den. Så da et menneske jeg aldri har snakket med, la igjen en kommentar om at han hadde anbefalt bloggen min på forsiden av VG, ble jeg ganske satt ut. Det var veldig hyggelig og smigrende, men jeg tenkte at de fleste kom til å ignorere denne bloggen glatt uansett hvor den ble anbefalt.

Over 20,000 klikk den måneden. Og over 50 kommentarer. Flere av dem snurte; mange anbefalte meg å medisinere meg og slutte å gå ut blant folk, siden jeg åpenbart ikke takler sosialt samvær. Kommentarer fra folk som trodde jeg var seriøs og følte seg truffet av innholdet i klagesangen.

Du får unnskylde meg, men he he he. LOL, som ungdommen sier. Jeg er overrasket over at det finnes folk som kan lese, men allikevel tror at «Klagesang fra treningssenteret» skulle forstås bokstavelig. Ja, det er klart innholdet i alle mine klagesanger har utspring i virkeligheten, men for det meste er det utbrodert og satt på spissen og fortalt med grumsete bygdespråk for å underholde. De er kåserier med litt ekstra lever; de er ikke alvorlige kronikker. I etterkant har jeg faktisk sett flere korte innlegg på BuzzFeed og på en og annen nettavis med lignende innhold; jeg vet ikke om jeg er en del av en trend eller om jeg var med og startet den, men det er flere enn meg som har sagt noe om folk vi ikke liker på treningssenteret. Haters gonna hate, som filantropen Swift sa.

But I digress. Det jeg egentlig ville, var å vende tilbake til temaet trening. Jeg har skrevet så mange innlegg om det tidligere, og jeg har et så ambivalent forhold til det, at jeg vet at mange kommer til å himle med øynene så snart jeg nevner ordet trening. Det får så være. Jeg har aldri latt meg sensurere, og jeg kommer ikke til å begynne nå.

Her om dagen passerte jeg en milepæl i livet mitt. Den var treningsrelatert, men det var ikke den dagen jeg rundet 200 kg i beinpress (målet er 300 før skolestart 2015). Det var ikke den dagen jeg klarte mitt livs første ordentlige push-up, heller (den dagen kommer nok ikke før om noen måneder). Det var ikke engang den dagen jeg slo av en prat med vilt fremmede mennesker på senteret mens jeg trente (noe som forhåpentligvis ikke trenger å gjenta seg særlig ofte).

Det var den dagen jeg gikk på treningssenteret i tights og en t-skjorte som ikke dekker meg ned til midt på låra.

Jeg har begynt å trene i tights. Det viser seg at de gir folk en usedvanlig bevegelsesfrihet, samtidig som de ikke sklir av rumpa under zumba og ikke gjør deg varmere og svettere enn strengt tatt nødvendig. Dette har jeg holdt på med en stund, men jeg har hatt overdeler som har hengt løst og dekket mest mulig av kroppen min uten å komme i veien for den faktiske treningen. Tights er som kjent ikke bukser, og selv om de er fullstendig akseptable på trening, så har jeg ikke turt å bruke dem som treningstøy uten å samtidig kompensere for deres avslørende passform med store overdeler. Jeg har, for å si det rett ut, forsøkt å dekke til mine mange valker og utbulninger best mulig. For ikke å snakke om de dissende lårene mine og den sterkt-påvirket-av-tyngdekraften rumpa. Dette er det samme jeg har gjort hele livet: dekke til de delene av meg jeg ikke er fornøyd med. Det er greit nok med en utringning som gav meg kallenavnet «Frøken Bibelstripp» på ungdomsskolen; puppene mine er finfine. Men magen min har jeg aldri klart å forholde meg til med fornuft, og selv om jeg liker å snakke om fornuftig treningstøy som bare hjelper deg til å trene, så har jeg selv aldri vært komfortabel med å vise frem midtseksjonen av kroppen min.

Visa er den samme som før, og ikke mindre sutrete. Jeg ble mobbet i de viktigste barneårene, folk forbeholder seg stadig retten til å snakke om kroppen min uten oppfordring fra meg, samfunnet forteller oss konstant at ingen av oss er vakre nok. Alle disse tingene har ødelagt meg, og det er en sak for seg, sånn er livet. Det er så mye verre for så mange andre. Men det jeg vil fortelle her, er en bitteliten seiershistorie. En helt ærlig og utilslørt historie om hvordan et av mine største issues sakte, sakte blir lettere å håndtere – på grunn av treningstights og en liten mental innsats.

Jeg skulle ha time med en personlig trener, og hun pusher meg alltid til nye høyder. Sånn er vi folk; hvis noen ser oss og utfordrer oss så strekker vi oss lenger enn hvis vi egentlig bare vil hjem til nyeste episode av Supernatural. Og jeg er veldig, veldig fornøyd med å ha ei som pusher meg på best mulig måte; med oppmuntring og ros og et par sassy kommentarer om at 200 kilo er for pyser. Uansett, jeg sto foran skapet og skulle pakke treningsveska til dagen etter, og så på klærne i sjuskeskuffen (det er her jeg har klær hvis eneste formål er å være behagelige, ikke kledelige). Jeg fant en treningstights – flaks, slipper å vaske, og et utvalg overdeler. Den lystige rosa, for eksempel, som henger deilig og løst ned til midt på lårene. Ser bra ut.

Men… jeg har jo den sassy svarte t-skjorta fra H&M. Som er enda mykere i stoffet, og som det står noe artig over brystet på, og som ikke hindrer meg i å bevege meg overhodet. Og som stopper litt nedenfor navlen. Som vil vise meg akkurat som jeg er, ingen pluss, ingen minus. Bare meg, valker og cellulitter og det hele. I stramme, svarte tights og sports-bh.

Jeg pakket begge to og utsatte avgjørelsen litt. For de fleste er dette sikkert ikke et dilemma, men for meg er det snakk om å velge å kaste all trygghet til side for en times tid. Jeg tenkte på det hele veien til treningssenteret.

I garderoben sto jeg og tenkte på det. Forbi meg gikk damer i alle former og fasonger, mange av dem svette og ferdigtrente, noen med sammenbitte tenner og tydelig gru før dagens økt. Jeg så på meg selv i speilet og kvinnet meg opp. Jeg tok på meg den korte, svarte overdelen og gikk opp til oppvarminga. Og jeg så på meg selv i alle speil på hele senteret mens jeg vaklet mellom å beundre hvor bra jeg så ut og tenke på hvordan alle jeg kjenner ville ledd av meg i dette antrekket.

Men det har skjedd noe med meg mens jeg har trent. Jeg tror ikke jeg har gått ned i vekt eller omkrets, for klærne mine kjennes like ut, men jeg har kastet badevekta og ryddet vekk målebåndet for lenge siden, så jeg kan ikke vite det sikkert. Jeg ser nok ganske lik ut, bortsett fra at de største musklene begynner å synes her og der. Lårene er visst dømt til å bli klumpete uansett hvor lett man trener. Jeg ser lik ut, men jeg ser meg selv med en litt annen standard.

Jeg tror jeg har funnet den hellige gral: den egentlige meningen med trening. Treningens hemmelige kraft. Treningens faktiske verdi. Det tok meg 26 år av livet mitt og over to års medlemskap på det tredje treningssenteret jeg forsøkte meg på, hvorav det første halvannet året besto vekselvis av intenst selvhat og håpefull optimisme. Jeg har funnet svaret mitt, og det har ingenting med kilo eller omkrets å gjøre.

Poenget er at jeg sto der, med hele kroppen på utstilling, og jeg så meg selv i speilet og var stolt av – wait for it – hva jeg kunne gjøre. Ikke av hvordan jeg så ut, ikke av den snodige muskelklumpen på forsiden av lårene mine, ikke av puppene mine i trenings-bh. Jeg sto der og var pokker så stolt fordi jeg nettopp hadde gjort åtte dype knebøy med en 50 kilos vektstang på skuldrene, og han ved siden av meg klarte bare 40. Fordi jeg, nesten hver eneste lørdag, starter helga med en times hard zumba etterfulgt av en times styrketrening – og det er faktisk ganske imponerende. Jeg sto og beundret kroppen min for alt den kan gjøre, ikke for hvor mange menn som vil ligge med den. For hvor sterk og utholden den har blitt, og kan bli.

Jeg vet at dette er klassiske «first world problems.» Sjekk hva slags privilegier du er født med før du antar at andre er interessert i dine stakkarslige problemer; jeg er hvit og jeg er akademiker, jeg er heterofil og har et sted å bo og alle forutsetninger for å lykkes i livet – og eget kroppsbilde er en toskete bekymring. Jeg er ikke stolt over at andres ord og handlinger har fått påvirke meg i så stor grad; jeg er klar over at en mild depresjon og kronisk gallestein er det verste jeg har måttet slite med i hele mitt liv (hvis du ikke regner med ulykkelig kjærlighet, som selvfølgelig gjør alle verdens andre problemer til bagateller og som er menneskehetens erkefiende). Dette er ikke revolusjonerende eller viktig i noen større sammenheng.

Men for meg er dette et vendepunkt som betyr mer enn noe annet har gjort på mange måneder. For meg er dette forskjellen på å akseptere og å hate meg selv. Med mange nok slike vendepunkter kan jeg kanskje gå fra å akseptere til å elske. Med mange nok slike vendepunkter kan jeg kanskje ta tilbake det mobbere og kommentatorer og massemedia har stjålet fra meg og som alle mennesker fortjener å ha: et selvbilde som ikke ødelegger dem. For meg er dette snakk om å kunne smile til meg selv i speilet uten å ha fått et kompliment fra en mann først.

And it feels good.

Om forfatterinnen

Lektor med engelsk, historie og kulturstudier i den intellektuelle kofferten. Jeg spiller i korps, leser andres bøker og skriver litt selv, dessuten er jeg ganske god på å bake. Det blogges om det meste her i gården, men kanskje spesielt hva som er irriterende (sinna-rants). Fun fact: jeg kan egenhendig gjøre om en liten bjørkeskog til god peisved hvis jeg har nok tid og riktige verktøy.
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

1 svar til Cellulitter på parade

  1. Gry sier:

    Jeg digger deg så mye! Og nå vinner du over de stygge mobbende menneskene! Flinke, spreke og lekre Miriam. 🙂

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s