Til fjolleriets forsvar

Jeg har lekt med tanken på å starte rosablogg. Ikke den klassiske «nå slutter jeg å jobbe for å bake cupcakes»-bloggen, ei heller den enda mer irriterende «Jeg er lei av å være feit så nå skal jeg bli tynn»-bloggen. Jeg har bare vurdert om ikke enkelte av innleggene mine her skulle handle om typiske rosablogg-ting, som klær og mote, trening, eller kanskje interiør.

Så innså jeg at jeg allerede skriver noe om trening når humøret tar meg, og at jeg ikke kunne skille sofa fra sjeselong om det sto om livet, og så ble det hele mer komplisert. Hvis jeg allerede maser om trening og mine personlige issues, er ikke dette allerede en rosablogg? Og da jeg engang legger ut bilder av dagens outfit på Instagram, kunne jeg ikke like gjerne slått det sammen og kalt en spade for en rosablogg?

Videre må man jo også spørre seg hva en rosablogg er. Må den være rosa? Bloggen min har allerede et rosebilde til «header» og myke pasteller som bakgrunn. Ikke akkurat rosa, men rosa nok til å ha et tradisjonelt feminint preg – et preg som kanskje gir et sterkt nok inntrykk av rosa til at jeg allerede har en rosablogg på gang. Rosa er dessuten en av mine mange favorittfarger, så du skal ikke se bort fra at jeg legger til enkelte rosa detaljer bare for min egen fornøyelses skyld. Så langt, så rosa.

Det nest vanskeligste spørsmålet er hva verden egentlig skal med enda en rosablogg. Enda en blogg om enda et narsissistisk kreatur som ikke har bedre ting fore enn å kle seg ut og ta sjølvies? Enda en blogg med side opp og side ned med dårlig skrevet mas om protein, supersett og mellomrom mellom låra? Enda en blogg om hvor vanskelig det er å være annerledes og om hvor stolt man er av individualiteten sin?

Det vanskeligste spørsmålet er, tør jeg? Tør jeg å la all selvrespekt fare og legge ut akkurat det jeg har lyst til på bloggen?

Det er ingen hemmelighet at hva ytringer på nett angår, så finnes det to hovedgrupperinger når det gjelder disse spørsmålene. Den ene er heiagjengen; de som bare eeelsker alt som er rosa og som liker sjølvisene dine og som poster motivasjonssitater hver gang du synes trening er litt tungt. Den andre er kritikerne med en god dose kynisme; de som påpeker at du ikke har det noe bedre eller verre enn alle andre og som fnysende minner deg på at den tiden du bruker på blogg, burde du brukt på å redde verden. Og jeg selv har brukt store deler av livet på å være enig med kritikerne.

Da jeg var yngre så jeg verden i sterkere nyanser svart og hvitt enn jeg gjør nå (nå er det meste gråtoner, selv om 50 Shades har ødelagt det bildet for alltid). Jeg mente at det fantes to typer jenter her i verden: de pene og de smarte. De pene brukte en time om morgenen på å pynte seg; de smarte satt våkne en time lenger for å lese en bok og bli enda smartere. De pene hadde langt hår og rosa genser og ødela hverdagen for alle som ikke var like populære som dem; de smarte var kunstneriske og kloke og hadde bedre ting fore enn å drikke latte med venninner.

Dette var selvfølgelig i sterk grad påvirket av det faktum at jeg delte skoledagen med nettopp denne stereotypen pene jenter, og at mange av dem faktisk var noen skikkelige drittkjerringer mot oss som bare ville få lese bok i fred. Ungdomsskolen på tidlig 2000-tall i bygde-Norge kunne være vanskelig.

Nå er jeg eldre, og jeg innser at vi er like sammensatte som vi er forskjellige. Vi mennesker, altså. Jeg likte ikke rosa før jeg ble 20 og vel så det, men nå elsker jeg fargen. Jeg ville bare gå i brukte hippieklær da jeg gikk i niende klasse, men nå har jeg briller fra Dior og håndveske fra DKNY. Før ville jeg bare lese bøker; nå vil jeg lese bøker og danse og skrive og lage mat og trene og smake på alt verden har å by på. Jeg har vokst og utviklet meg, som vi alle gjør. Ikke nødvendigvis til det verre, heller.

Pene jenter kan selvfølgelig være smarte. Og jeg, som alltid har vært en smart jente, hvorfor kan ikke jeg være en av de pene jentene? Hvorfor kan ikke bloggen min være like sammensatt som personligheten min? Jeg kan skrive en komparativ analyse av «Dracula» og «The Expendables» den ene uka, og neste uke kan jeg vise frem mitt særdeles vellykkede antrekk fra formell fredag på jobb. Jeg kan fortelle om mine subjektive erfaringer med trening den ene dagen og skryte av at jeg har stappet meg full av nachos den andre dagen.

Det er kritikken som blir utfordringen her. Den gjengen med krasse, kritiske mennesker som har en helt annen definisjon av ordene feminisme og frihet enn det jeg har. De som vil fortelle meg at det er tåpelig å bruke det lille jeg har av talent og intellekt på noe så meningsløst som en vurdering av vårens motebilde.

Ja, den tiden jeg bruker på blogg kunne vært brukt på å redde verden. Men den tiden jeg bruker på å lese historiebøker, kunne vært brukt på frivillig arbeid for Leger uten grenser. Den tiden jeg bruker på å lage spillelister til musikktimene slik at elevene mine får noen smakebiter på europeisk kultur, kunne vært brukt i Bymisjons suppekjøkkener. Og all den tid jeg bruker på treningssenteret for å bli sterk og sunn, kunne vært brukt på å plante trær i Honduras.

Jeg har lenge hatt et veldig anstrengt forhold til de innbilte motsetningene mellom skjønnhet og intelligens; mellom estetikk og logikk. Det finnes selvfølgelig ingen motsetninger; det finnes ulike interessefelter og kunnskapsområder, men det ene utelukker selvfølgelig ikke det andre. Jeg tror jeg skal gjøre det; jeg kjører i vei med akkurat det jeg vil skrive på bloggen. Jeg legger til et og annet innlegg om mat, mote og trening hvis det skulle falle meg inn. Og flere klagesanger, selvfølgelig; folk slutter aldri å være idioter. Det er dog på høy tid at jeg slutter å preke og begynner å handle deretter: å definere seg selv ut i fra hva man ikke er, er ikke produktivt.

Jeg er fjollete og fornuftig, en halvhjertet fashionista og et matvrak som er glad i trening. Jeg leser bøker og kjører traktor. Jeg danser hele natten til Pitbull og jeg hører på Tchaikovsky på vei til jobb. Jeg underviser ungdom og jeg blir barnsligere enn de blir når vi skal ha temauker og kle oss ut. Bloggen min bør være like mangfoldig som jeg er.

Dessuten kunne vi alle trenge litt mer fjolleri i hverdagen. Charlie eller ikke Charlie, regnskog eller ikke regnskog, ingen kan leve på moralsk opphøyede tema alene.