En bokhandlers siste utblåsning

Jeg innser at tittelen får det til å høres ut som om jeg er i ferd med å parkere filttøflene og spise mitt siste kamferdrops, men faktum er at jeg har byttet jobb! Ikke fordi jeg ikke likte bokhandelen – jeg elsker bokhandelen mer enn meget annet her i verden – men fordi jeg er ferdig utdannet og har fått voksenjobb! Og med voksenjobb mener jeg fast ansettelse i full stilling, slik at jeg kan betale alle regninger i tide og faktisk tør å møte opp i banken og spørre om de vil finansiere leilighet til meg. Men tilfelle er at jeg har forlatt bokhandleryrket – i det minste for denne gang.

Så hva klager jeg over , da?

Vel. Siden jeg skrev siste innlegg – og det er en god stund siden, jeg aner ikke hva jeg har sløst bort all tiden på siden da – har jeg jo fortsatt jobbet i bokhandel, inntil nå nylig. Og tror du folk har sluttet å være nek? Tror du folk har lært seg folkeskikk? Tror du folk har tatt til seg irritasjonen i mine foregående bokhandelrelaterte innlegg og klart å kave seg ut av tilværelsen som humanoide styggedommer med hjerne på størrelse med konglefrø?

Nei, de har ikke det. Og derfor, som en takk for mine åtte år i bokhandel, presenterer jeg her «Bokhandlerens siste klagesang: folk som bare ikke klarer å ta seg sammen». Jeg kan nemlig ikke utstå:

1. Folk som spør hvor vi har «god litteratur». Rent bortsett fra at dette er på Topp 10-lista over «Mest pretensiøse ting du kan si for å virke som en skikkelig kukskalle», så skal du ikke være stort mer intelligent enn den gjengse tiåring for å forstå at dette ville være et ekstremt upraktisk system. «God litteratur» er en subjektiv beskrivelse. God ifølge hvem eller hva? God definert ut fra hva folk flest liker, eller formelle krav til sjangeren? Selv har jeg en mastergrad innen litteratur, men det hindrer ikke meg i å lese Superstjerne-romaner til den store gullmedaljen. Du bør vite bedre, you dickface, enn å komme inn og spørre etter hylla der vi samler «god litteratur». I hvert fall hvis du ikke vil at jeg skal spyle deg i trynet med disk-såpa vår.

2. Folk som ikke vet hva de har lest, men insisterer på at jeg skal vite det. «Jo, men,» insisterer de, «hvilken av disse Patrick O’Brian-bøkene skal jeg lese nå?» «Vel,» sier jeg, «de er jo kronologiske, har jeg forstått, så kanskje den neste i serien? Hvem leste du sist?» «Nei, det vet jeg vel ikke,» sier de og himler med øynene. «De ser jo ganske like ut.» … Mmmhm. Gå og sug en sokk.

3. Folk som vi ha meg stående mens de kikker. Nøyaktig hva er det du tror jeg skal gjøre? Jeg har vist deg bøkene, presentert innholdet, fortalt hvilken jeg liker best og hvilken kollegaen min anbefaler, så du vet alt jeg vet om disse bøkene. Jeg prøver meg på å si at jeg må tilbake til kassa, at du bare må si fra hvis du trenger mer hjelp, men du bare fortsetter å prate til meg, nekter å la meg gå for å gjøre jobben min. Og du skal ikke ha meg til å svare på spørsmål, hå nei! Du skal bare ha meg stående sånn at det ikke ser like psykotisk ut når du snakker med deg selv om valgets kval blandt bestselgerne. For denne typen adferd får deg ikke til å virke litt ustabil. Neida.

4. Folk som stinker som gamle fjøshorer. Alternativt, folk som synes det er innafor å komme innom butikker av ymse slag med møkk under neglene, flekker på klærne, svetteeimen hengende rundt dem i en soppformet sky, seige felter på fingrene og/eller matrester i ansiktet. Si meg, er det noe jeg har gått glipp av? Når ble det kosher å leve som en uteligger og så klenge innpå normale mennesker når det passer deg? Svett og jælig på matbutikken på vei hjem fra trening, den kan jeg skjønne, spesiet fordi alle ser hva som er på gang, og tightsen din holder på mesteparten av svettelukta uansett. Men å bruke kroppslukt som kjemisk våpen mot bokhandelansatte? Ikke innafor. Få de skabbete fingrene dine vekk fra bøkene mine!

5. Folk som nekter å lage hele setninger. Som kommer inn i butikken og skriker, «Robb Report!» og så stirrer olmt på meg. «Eh,» sier jeg, «kulestøt?» Jeg aner ikke hva han snakker om. Han står der og stirrer på meg som om jeg er gal, når det er han som bruker tiden sin på å late som om han har Tourette’s. Bokhandel-Tourettes, det er veldig utbredt, skal jeg fortelle deg. Etter noen forsiktige spørsmål fra min side kommer vi fram til at det er et blad som heter Robb Report (dog, når man uttaler det RÅBB RIPÅRT! er det ikke rart jeg ikke skjønte såpass), og at denne herren vil kjøpe det. Jaha, jaha. Så å komme bort til meg og spørre, «Har dere Robb Report?» det er tydeligvis bare barnslig. Nei, ta heller et virkelig magedrag med luft og skrik alt du makter, med dårlig uttale og uten forklarende setningsledd. Det gjør nok susen. Og det verste er at dette er en økende tendens. Jeg har fått skreket til meg det meste fra boktitler til kunders unøyaktige tolkninger av varens funksjon. «Blåsepute!» (de mente oppblåsbar nakkepute), «Harry!» (de skulle selvfølgelig ha nyeste Jo Nesbø-bok), «Snickers!» (nei, vi har fortsatt ikke sjokolade, og dette har jeg tatt opp før, kan du ikke lese???). Use your words, you dumb fuck!

6. Og når vi er på temaet språk, folk som leker «God dag mann! – Økseskaft!» Dette er også et økende problem i bokhandelbransjen, og forløper omtrent slik:
Meg: *smiler* Hei!
Kunden: VG og Dagbla’!
***
Meg: Trenger du en pose?
Kunden: Hvor kan jeg ta ut penger her?
***
Meg: Ja, klart jeg kan gi deg en anbefaling! Denne er utrolig morsom; den handler om bla bla bla. Jeg lo høyt på annenhver side.
Kunden: Hvorfor leser de ikke opp last call lenger?
***
Men hva faan, mann. Dra voksen ut av øra og fokusér!

7. Folk som velger ut kollegaer og er åpenlyst diskriminerende. Dette er noe av det tristeste, men også mest provoserende, jeg ser i butikk. Udyr som kommer inn, ser på kollegaen min og ser på meg, og så går til min kasse – selv om kollegaen min er ledig og jeg har en kunde på gang. Jeg smiler og sier at det er ledig ved siden av meg, men kunden rister på hodet og sier at hen vil vente. Kollegaen min er svart, jeg er hvit. Jeg kan ikke skrike, «RASIST!» for kunden har ikke sagt eller gjort noe åpenbart ufint. Men det er så tydelig; det er så påfallende hvordan noen kunder antar at fordi jeg har samme farge som dem, så er jeg mindre skummel eller mer tilgjengelig enn en person med samme uniform, men en annen hudfarge. Det gir meg lyst til å nekte dem å kjøpe noe. Alternativt pusse security på dem og insistere på at de har truet meg på livet. Det hadde vært noe, det.

8. Folk som beregner 30 sekunder på å få tak i en bok, og så skriker til meg når de har dårlig tid. De haster inn, de hyler at de skal ha den eller den boka, jeg løper for å søke, det viser seg at vi ikke har boka, men at jeg kan skaffe den fra en annen butikk hvis de gir meg ti minutter – jeg er en jævel på å hente bøker fra andre filialer. Kunden blåser seg opp og begynner å kjefte på meg fordi de har dårlig tid, de skal være ved gaten om fem minutter, hvordan kan det ta så lang tid å få tak i en bok selv om den kom ut i 1995 og ikke er tilgjengelig i hardback lenger? … Si meg, hvordan står det egentlig til med timeplanene hjemme hos deg? Tenker du også at du skal gjøre unna alle arbeidsoppgaver på ett minutt blank? For et supermenneske du må være, som skriver rapporter på 40 sekunder, vasker klær på halve den tiden, og henter barn i barnehagen i lysets hastighet. Fett for deg. For oss andre, som må forholde oss til fysikkens lover, så er det ikke bare å bøye seg ned og dra den boka ut av ræva når den fysisk ikke eksisterer i butikken. Og nei, dårlig planlegging fra din side er ikke det samme som dårlig service hos oss. Speedy Dickhead Gonzales.

9. Folk som tror én anmeldelse er synonymt med «veldig mye omtalt». Hvor arrogant er du, når du tror at alle rare småtitler du har hørt om er i verdenssamfunnets søkelys? Jeg vet alt for mye om The A-Team (tv-serien fra 80-tallet), men det betyr ikke at den serien er det beste som går på tv. Jeg leste en selvhjelpsbok en gang da jeg var 16, det betyr ikke at butikken er elendig og de ansatte udugelige bare fordi vi ikke fører denne TI ÅR GAMLE BOKA som ikke engang er i trykk lenger. Du må gi slipp på denne vrangforestillingen om at du er midtpunktet i den litterære verden. Du er ikke engang verdens navlelo. Du er kanskje bøsset som samler seg mellom tærne til verden når sokkene er helt nye. Så sett deg ned og hold kjeft.

10. Folk som røsker ut kortet etter 0.2 sekunder og så bitcher over at transaksjonen ble avbrutt og at de må prøve igjen. Ro deg ned, nå, Francois, vi har ikke dårlig tid. Hvis du hadde tatt deg bryet med å se på hva du drev med i stedet for å snakke i telefonen mens du sto ved kassa, så hadde du sett at displayet viste «VENTER» og ikke «KLAR». Og ikke engang prøv å gi meg skylda for at du ikke kan se lenger enn den perverst selvopptatte nesetippen din.

11. Folk som prøver seg bak kassa. Som følger etter meg når jeg skal gå til pc’en for å søke, i stedet for å stå på utsiden av disken som andre kunder. Som insisterer på å se på skjermen selv tross at jeg forteller dem hva som står der. Som stiller meg spørsmål og føler at «La meg se» er tillatelse nok til å henge rundt i de ansattes arbeidsrom. Det er bare én ting å si til disse menneskene: dra skroten tilbake til din side av disken før jeg drar fram stiftemaskinen!

12. Folk som løper rundt mens jeg snakker til dem. Og så mumler de ned i en bokstabel mens jeg desperat prøver å hjelpe dem. Og så går de når jeg er midt i svaret de ba om. Og så har de fjorten unger og tre vasete ektemenn og kanskje en liten hund som bjeffer ustanselig, og så nekter de å fokusere på hva de faktisk vil ha hjelp til mens hele deres medbragte sirkus lager kaos i butikken min.

13. Folk som tar på meg. Spesielt folk som tar på meg i stedet for å snakke til meg. Det høres kanskje sykt ut at dette er en aktuell problemstilling i bokhandel, men seriøst? Du aner ikke hvor mange, menn og kvinner, gamle og unge, som pirker på villt fremmede folk når det hadde vært mye lettere og mindre slitsomt for den andre parten om de bare åpnet munnen og sa, «Unnskyld, kan du hjelpe meg?» Disse menneskene kan snakke, og er som regel gode nok i enten engelsk eller norsk til at vi kunne ha forstått hverandre helt fint, men allikevel så dytter de meg i siden, prikker meg på ryggen, eller – og dette er det verste – legger en tung hånd på skulderen min. Hva feiler det sånne folk? Hva slags apekatter var det som sto for oppdragelsen deres, som lærte dem at deres klamme håndflater er akseptable som første kontakt med andre mennesker? Jeg har ører, jeg hører fint, bruk ordene dine! Og mest av alt, når du har oppnådd kontakt og vi er i dialog om boka du vil ha, så er det siste jeg vil ha fra deg en pust i trynet og en arm rundt skuldrene. Uansett hvor glad du er i kroppskontakt, så er jeg bokhandler, ikke eskortepike. Din gris.

14. Folk som skylder på butikken for deres egne feil, som for eksempel at de husker feil navn, at de ikke kan alfabetet, eller at de har valgt feil filial på nettet. «Hvor står den boka, sa du? Jeg skjønner ikke detta systemet deres, jeg ass.» Nei, for alfabetet er jo et av universets dypeste mysterier. Vi kan ikke forvente at mannen i gata skal klare å håndtere det. «Ja, men det er jo veldig rart at du ikke skjønte hva jeg mente, du må vel ha hørt om boka før.» Joda, jeg er godt kjent med H.O. Lahlums forfatterskap, men «den derre han sjakkmannen skreiv» er litt vagt. Og å huske tittel eller forfatter er selvfølgelig mer enn vi kan forvente av en som har tenkt å lese den. «Men det sto at de hadde den på Deres Bokhandel!» Ja, det gjorde det, men Deres Bokhandel har flere filialer i mange byer i hele landet. Og den boka du vil ha, befinner seg i Tromsø. Jeg er ikke noen ekspert på geografi, men det bekymrer meg at du tror at vi magisk kan transportere en bok fra butikk til butikk uten å vite om det på forhånd. Eller at alle bokhandler i landet har nøyaktig samme mengde av samme bøker.

15. Folk som legger kortet inn i konvolutten før de legger det på disken. Nei, seriøst, du aner ikke hvor slitsomt dette er. Kortene og konvoluttene står hver for seg; de er stablet ved siden av hverandre eller bak hverandre – for en grunn! Strekkoden er på kortet, din fjott, hvordan tror du jeg kan scanne jævelen hvis du har limt igjen konvolutten før jeg får tak i varen? Bare legg dem på disken slik du fant dem, hver for seg! Men neeei, du skal pakke det inn selv, du! Tosk.

16. Folk som ber meg passe koffertene deres, alternativt ungene deres. Hva, står det BARNEPIKE i panna på meg? Ser jeg ut som en pikkolo? Du ser i hvert fall ut som en pikk, når du ber barnet om å være her, og så slenger en kommentar over skulderen i min retning: «Bare se etter henne et øyeblikk, jeg må bare bla bla bla.» Eh, nei. Nei, jeg ser ikke etter barnet ditt. Nei, jeg tar ikke vare på koffertene dine. Nei, jeg vil ikke belemres med noe som helst som tilhører deg. For det første er det en sikkerhetsrisiko, for det andre kan jeg ikke utstå barn, og for det tredje har jeg ting å gjøre, som for eksempel å gjøre meg fortjent til lønna mi. Og når jeg forteller deg, høflig men bestemt, at jeg overhodet ikke kan ta ansvar for eiendelene dine, så kan du ta deg sammen og passe på deg selv, i stedet for å himle med øynene og klage på hvor lite hjelpsom jeg er. Jeg skal gi deg hjelp, jeg. Hjelp til å trykke nesa inn i skallen din.

17. Folk som har megga seg gjennom en ti meter lang kø, med høylydte klager om hvor trist det er å være dem, og allikevel ikke har klart å plukke lommeboka ut av veska innen de kommer til disken. ‘Nuff said.

18. Folk som blir sarkastiske og himler med øynene når de ikke får det som de vil. Det er ufint, og det er barnslig, og bare fordi den boka du vil ha ikke har kommet ut enda, eller koster mer enn du hadde regnet med, eller ikke handler om det du trodde den gjorde, så er det ingen unnskyldning for å te seg som en fjortis med hormonelle utfordringer.

19. Folk som insisterer på at vi er et bibliotek.
Kunden: *setter seg ned på en av våre arbeidstrapper, starter på side 1, og leser bok fra hyllene våre*
Meg: Unnskyld, du må nesten kjøpe den før du leser den. Som du ser blir permen stygg når du bretter den opp på den måten, og vi skal selge disse bøkene.
Kunden: Men jeg har en time før flyet går, jeg kjeder meg.
Meg: *i hodet mitt* Vel, vi er ikke et føkkings bibliotek, så betal eller kom deg ut, snyltefaen!Meg: *til kunden* Beklager, men vi er en bokhandel. Jeg må insistere.
Kunden: Utrolig dårlig service. Bitch, bitch, bitch.
Det er i slike tilfeller jeg trenger en brannslange, så jeg kan spyle jævlene ut av sjappa.

20. Folk som er for late, alternativt for dumme, til å legge boka på riktig plass når de skal legge den tilbake. De tar opp boka, de kikker på den, de vil ikke ha den allikevel, så de legger den ned – tre stabler til høyre for der de fant den. Hva faen??? Er du ekstremt nærsynt, eller bare liker du å føkke med huet mitt? Hvis du ikke ser hvor du fikk tak i den, eller du er usikker på om du legger den riktig tilbake (dog, hvordan noen kan misforstå bøker i en bunke oppå hverandre er mer enn hva jeg kan forstå), så bare gi den til meg! Eller til kollegaen min! Vi vet hvor vi skal legge den, og den ekstra turen ut i butikken er mye mindre slitsom enn å måtte løpe rundt og lete etter bøker på villspor. Jeg skulle likt å se trynet ditt om jeg snek meg inn på kontoret ditt og byttet plass på alle mappene dine. Kanskje jeg skal gjøre det, bare for å kunne rope til deg, «Hvad säger du nu, då?» når du ser hva slags kaos jeg har laget.

21. Folk som forteller meg hvordan jeg skal gjøre jobben min. Som helt uønsket og uprovosert lener seg over disken for å stave navnet til André Bjerke mens jeg søker, eller forteller meg hvordan jeg skal søke i mitt eget søkesystem, eller hvordan jeg skal pakke inn gaver. Alternativt som kommer inn og forteller meg hvordan bokhandelen burde vært drevet, hvilke skift vi burde ha, hva slags bøker vi burde selge, hvordan hyllene skal være organisert og hvilke absurde ekstratjenester vi burde yte.
«Du må søke på tittel også, hun har sikkert skrevet flere!»
«Dere burde være mange flere på jobb, to stykker i kassa er alt for lite når jeg kommer inn i butikken!»
«Kan du brette papiret ekstra, sånn ja, sånn som du åpenbart allerede gjør, jeg må fortelle deg hvordan denne skal pakkes inn!»
«Dere burde ha smaksprøver på maten i kokebøkene dere selger, ellers kan man jo ikke vite om det er en god bok!» (Nei, jeg kødder ikke, denne har jeg fått)
Ååååå, jeg blir så SINT!

22. Folk som nekter å følge fornuftig køsystem. Jeg har klaget over dette før, og jeg kommer til å klage over det igjen: hva feiler det mennesker som ikke klarer å stå på riktig plass? Du ser et menneske ved disken og et annet menneske som står bak det første mennesket, og så tror du at det riktige å gjøre i denne situasjonen er å stille deg opp et helt annet sted? Jeg er for frihet og individualisme, sånn rent teoretisk, men det er i overkant barnslig å demonstrativt lage sin egen kø bare for å være først i den. Spesielt når din kø ikke er i nærheten av noen kasse, men begynner litt sånn halvveis opp på siden av bordet ved siden av kassa. Serr, dra til England og øv deg på køkultur. Og ikke engang prøv deg på at du ikke forsto hvor køen gikk hen; når det står et menneske foran deg, så stiller du deg bak, end of story. This ain’t fuckin’ rocket science.

23. Folk som beveger seg så sakte at de nesten går baklengs. Jeg driter i om du har god tid, jeg driter i om du øver deg på mindful walking, og jeg gir virkelig blanke faen i om du synes verden ville vært et bedre sted om folk bare pusta med magan, forbanna hippie tree-hugger. Hvis du sperrer for andre mennesker som går fortere enn deg, så kom deg til hælvete vekk. Saktefila er til høyre; du har fri og skal på ferie, men jeg er på jobb under årets travleste periode, så flytt. den svære. ræva di! Du trenger ikke hele midtgangen på å gå sakte.

24. Folk som setter unger på disken. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: ditt usjarmerende avkom skal ikke på min nyvaskede disk. Disken er til varer, penger og poser. Jeg bryr meg ikke om hvor du oppbevarer hva du nå har avla frem, så lenge de ikke klatrer på butikkens interiør. Skaff dem en slags bæresele eller vogn eller noe, og ikke tving meg til å dra fram den desinfiserende sprayen!

25. Folk som kliner, krangler, snakker i telefonen eller leser bok på upassende steder. Nei, bare nei. Avisstativet er ikke en romantisk flekk for å suge litt på din kjæres tunge. Arbeidsstigene våre er til å nå de høyeste hyllene, ikke til å sitte på mens du snakker med bestemor fra Alta på telefonen i tre kvarter. Og hvis dere skal diskutere deres kommende skilsmisse, for the love of pie, gå et annet sted!

26. Psykopater som ler godt og lenge av ingenting. Dette skjer også stadig oftere.
«Ja, denne boka har jo fått veldig god omtale. HØ HØ HØ HØ!»
«Jeg vil gjerne ha en reisehåndbok til Dublin jeg, fnis fnis!»
«Takk for hjelpen, lolololol!»
Si meg, har vi sluttet helt med å låse folk inne når de blir en fare for seg selv og offentligheten? Da vil jeg ha tilbake gammel ordning, takk.

27. Folk som nekter å flytte seg. Disse har mye til felles med folk som går sakte. «Unnskyld,» sier jeg høyt, «jeg skulle gjerne kommet forbi deg her?» Ingen reaksjon. Jeg roper, sier «UNNSKYLD» med litt mer kraft og irritasjon. Kunden ser på meg, og snur seg så tilbake til boka hen så på uten å reagere nevneverdig. Jeg bruker ringeklokka på tralla jeg prøver å frakte til hyllene, tralla som er full av bøker vi trenger for å ha varer til kundene. Fortsatt ingen reaksjon. Jeg tenker at vedkommende kanskje ikke snakker norsk, så jeg drar i gang på de språkene jeg kan: «Excuse me? Sorry? Entschuldigen Sie? Pardon? Por favor?» Men neida. Hen rikker seg ikke. Vel, så meier jeg ned bagasjen hens med tralla, da. Forbanna ku.

28. Folk som legger igjen mat, søppel og andre rare ting i sjappa. På en vanlig arbeidsdag finner jeg kaffekopper i papp, halvspiste pølser, et tomt sjokoladepapir, barns suttekluter, utgåtte penner og annet skrap en masse. En ting er alt rotet som unger mister og foreldrene ikke oppdager; jeg skjønner at det kan ligge en smokk her og der. Men når voksne mennesker bare setter fra seg en halvtom kaffekopp på ukas bestselger og går, da er det bare én ting som duger. Det begynner med N og slutter med -akkeskudd.

29. Folk som prøver å snylte en pose. «Trenger du en pose?» spør jeg, før jeg tar betalt. «Neida, jeg klarer meg, jeg,» sier folk og smiler. Så sier jeg at det blir 149 kroner, og kunden betaler med kort, og tar boka. Så legger de hodet på skakke og ser på meg. «Forresten, jeg tror jeg må ha en pose allikevel, jeg,» sier de. «Det ble så fullt her i veska.» Mmmhm, og i hagen min vokser det Michael Kors-vesker på trærne. Din gjerrige jævel, du vil bare ikke betale den usle krona som posen koster. Og dette gjør du helt sikkert på Rimi, også. Her, ta posen, din gnom; jeg håper du kveles på den.

Generelt trenger folk flest et dask i trynet og et kurs i grunnleggende folkeskikk. Og med det takker bokhandlerinnen for seg. Neste gang jeg skriver, handler det sannsynligvis om noe ganske annet. Får man håpe. For du skal faen ikke se bort ifra at kundejævlene finner meg selv om jeg har sluttet. En av dem går på treningssenteret mitt, og hun har allerede kommet bort midt under en yogatime for å få en anbefaling. Hadde jeg ikke allerede pustet dypt og stått i nedadgående hund, hadde hun fått det dasket litt brennkvikt.

Om forfatterinnen

Lektor med engelsk, historie og kulturstudier i den intellektuelle kofferten. Jeg spiller i korps, leser andres bøker og skriver litt selv, dessuten er jeg ganske god på å bake. Det blogges om det meste her i gården, men kanskje spesielt hva som er irriterende (sinna-rants). Fun fact: jeg kan egenhendig gjøre om en liten bjørkeskog til god peisved hvis jeg har nok tid og riktige verktøy.
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

3 svar til En bokhandlers siste utblåsning

  1. Even sier:

    Klasse! Her var det dessverre stor gjenkjennelsesglede 🙂

    Liker

  2. Kine sier:

    Nakkeskudd ❤

    Liker

  3. Luisa sier:

    Tusen takk for at jeg fikk å le veldig mye med bokhandlers siste utblåsning! Det var kjempe morsomt. Vi kommer til å savne deg søta. Lykke til videre 😉

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s