Sannheten om trening

Nå har jeg vært medlem av et treningssenter i omtrent ni måneder, give or take, og jeg blir fortsatt ganske sint når folk snakker om trening som om det var verdens enkleste, flotteste ting. En quick fix for livet ditt. Bare meld deg inn på et senter, sier reklamene, så fikser vi resten! Begynn å trene, sier fitness-freakene, så blir du lykkelig! Alt som skal til er regelmessig svetting i offentlig rom, og så er du plutselig et helt menneske som har lov til å hate den deigklumpen du var før. Fysj, som jeg så ut, men se på meg nå! Nå kommer jeg inn i kjolen til julebordet, nå får jeg meg noe på byen, nå kan jeg gå ned gata med hodet hevet. Trening, altså, dere!

Det ingen nevner, er at det ikke er sikkert trening gjør noe for deg i det hele tatt. Det er sjelden så enkelt, og hvis man vil bli en annen person enn seg selv, må man være forberedt på å lide for det. Nei, jeg mener ikke å bare gi opp noen små utskeielser, eller justere litt på timeplanen. Jeg mener å gå fra å gjøre ting du liker til å gjøre ting du hater, gjerne som et resultat av at du blir oppmuntret til å hate deg selv inntil målet er nådd. Kom igjen, jenter, slåss mot de valkene! Gutta, du får ikke dame før du ser ut som Arnold, så legg på ti kilo til på den vektstanga!

Mange jenter, for eksempel, opplever at p-piller fullstendig blokkerer vekttap. For meg er det omvendt; jeg går ikke ned et gram uten å knaske hormoner. Du må være forberedt på å teste ut trening både med og uten, i flere måneder hver. Og du må være forberedt på at ingen av de ansatte ved treningssenteret er klar over denne effekten, og sier som de sa til meg: «Hvis det ikke virker får du vel jobbe hardere.» Du må være forberedt på at trenerne foreskriver ulike treningsformer uten tanke på dine eventuelle skader eller slitasjer, fordi de ikke er utdannet medisinsk personell og som regel bare er kjent med de vanligste skadene. Jeg har overspente knær; det har aldri hindret meg i å trene, men en PT vet ikke hva det er og blir bare forvirret om du nevner det. Du må regne med å måtte rådføre deg med legen din i tillegg til fitness-folket bak skranken.

Jeg hadde jobbet beinhardt i fire måneder da jeg en dag i mai gikk gråtende hjem fra treningssenteret, som en unge. Jeg trente fire dager i uka og nektet meg selv masse av de tingene jeg liker, og fulgte lydig trenerens opplegg: kondisjon og styrke, to dager hver, så og så mange intervaller og bla bla bla. Jeg gikk ikke ned en kilo, ikke et gram. Fortvilet spurte jeg ‘min’ PT om hva jeg gjorde galt, og hun – som på senteret assosieres med utsagnet «No pain, no gain» – så meg opp og ned og sa, «Du må trene mer og spise mindre.» Som om det ikke var nøyaktig det jeg gjorde. Jeg holdt maska til jeg kom ut av senteret, før jeg knakk sammen og sverget at jeg var ferdig med hele det satans opplegget, nå var det slutt. Jeg kom hjem og hulket, «Jeg skjønner ikke hvorfor jeg gidder!»

Og det var da jeg spurte meg selv: ja, hvorfor gidder jeg, egentlig? Hvorfor meldte jeg meg inn på dette satans senteret til å begynne med? Og jeg måtte innrømme for meg selv at min eneste motivasjon var å gå ned i vekt – å bli tynnere. Og hvorfor var det så viktig for meg? Fordi andre folk har fortalt meg det.

Jeg har blitt fortalt av folk rundt meg, siden jeg begynte på barneskolen, at jeg er feit og at feit er det samme som stygg. Klassekamerater og andre barn fortalte meg det rett ut: du er feit, ha ha, stygga, og så slo de eller tok tingene mine. Når man endelig er ferdig med grunnskolen og tror at ti år med feit-fokus er over, så kommer man inn i de voksnes verden og her er folk akkurat like opptatt av andres kropp, de har bare blitt litt høfligere.

Bekjente som, i et latterlig misforstått forsøk på å være hyggelige, spør meg om jeg har gått ned, jeg ser da slankere ut? En amerikansk slektning som besøkte farmor og, under den oppfatning at barn ikke kan forstå engelsk, fortalte hele familien at jeg så ut som en gravid dukke. Folk i korpset jeg spiller i som sitter rett ved siden av meg og snakker høylydt om at en de kjenner ser så vanvittig mye bedre ut nå som hun har gått ned ti kilo. Jentene i kassa på H&M som henviste meg til Big is Beautiful-avdelingen deres sist jeg spurte om de hadde en skjorte i størrelse 44. Mine sjefers sjefer som, da jeg klagde over at dameuniformene til jobben ikke kom i min størrelse, sa at jeg fikk bruke unisex, med andre ord, herrestørrelser. Og selvfølgelig, kronen på verket: han som holdt opp et bilde og utbrøt, «Jøss, så sprek du var her, da?» Undertekst: hva skjedde?

På det bildet var jeg tretten og hadde verken begynt å vokse meg skikkelig til eller legge på meg rundt hofter og brystparti, sånn som kvinner normalt gjør i vekstprosessen. Jeg så angivelig bedre ut som trettenåring, før jeg hadde begynt å få former. Jeg finner dette vanskelig å forsvare eller forklare, men sånn er det: alt mitt kroppshat, som er den største enkeltstående hindringen i livet mitt, kommer utenfra – fra dere. Fra deg som forteller meg disse tingene.

Og her snudde trening for meg. Jeg ser det på dem, halvparten av jentene som står rundt meg i garderoben: jeg er feit, jeg er stygg, jeg skal trene meg pen så jeg kan like meg selv. De tør ikke skifte foran skapet sitt, men går inn på do. De spiser slankebarer i stedet for en banan fordi bananer inneholder sukker. De kjøper kjempedyre treningsklær for å se best mulig ut på trening, men smiler ikke én gang i løpet av timen. Jeg bestemte meg, der jeg satt ved kjøkkenbordet mens snørr og tårer rant, at jeg var ferdig med trening for resultatenes skyld. Den treningen som sentrene og helsefanatikerne er forkjempere for, kan ta seg ei bolle og drite i å leve.

Jeg er fortsatt på senteret tre til fire ganger i uka, og av og til på doble økter. Forskjellen er at jeg nå utelukkende er med på timer jeg liker; aktivitet som gjør meg glad. Yoga, tai chi, zumba og åttitallsdans. Det tok meg fem måneder å slutte å hate trening, og ytterligere to å begynne å like det og prioritere det inn i min hverdag. Trening gjør meg ikke noe mer glad enn en tur til tannlegen gjør, men zumba gjør meg virkelig lykkelig i en snau times tid. Jeg jobber stadig med å kvitte meg med kroppshatet og stole på magefølelsen, som sier at jeg er vakker, kontra folk flest, som sier at jeg ser ut som en flodhest.

Hvorfor skriver jeg dette nå? For i dag snakket instruktøren om kjoler til julebordet på timen. Har dere lyst til å gå i ermeløse kjoler? Da må dere begynne å jobbe med biceps. Jo takk, di overtrente f*tte, armene mine klarer seg fint uten ermer, de. Jeg vil ikke at folk skal tro at fordi jeg trener ukentlig, så er jeg en tilhenger av fitness. Jeg hater ordet fitness. Jeg vil gjøre det helt tydelig, her og nå, at jeg overhodet ikke anbefaler trening for treningens skyld – og hvis du tenker at du bør trene, så mener jeg du bør la være. Hvis du vil trene, er saken en helt annen. Hvis du synes zumba høres gøy ut, så er du på rett spor. Hvis du ser på deg selv i speilet og tenker, Kanskje jeg burde begynne å trene? så er svaret nei. Du vil uansett ikke klare det hvis du ikke snur den holdningen. Det er kun to ting som motiverer til trening, sånn jeg ser det: selvforakt og glede ved selve aktiviteten. Det er bare en av dem som er en god begynnelse på et medlemsskap på Sats, Elixia, Evo, Avancia eller hva som helst annet.

Og nei, jeg har ikke gått ned et gram, hold den grimme kjeften din. Hvis du har lyst til å bemerke at jeg stråler av selvtillit eller ser bra ut i mine nye antrekk, så er det veldig hyggelig, men hold kjeft om valkene mine eller mangel derpå. Dem har du virkelig ingenting med.

Om forfatterinnen

Lektor med engelsk, historie og kulturstudier i den intellektuelle kofferten. Jeg spiller i korps, leser andres bøker og skriver litt selv, dessuten er jeg ganske god på å bake. Det blogges om det meste her i gården, men kanskje spesielt hva som er irriterende (sinna-rants). Fun fact: jeg kan egenhendig gjøre om en liten bjørkeskog til god peisved hvis jeg har nok tid og riktige verktøy.
Dette innlegget ble publisert i Ravende sinna. Bokmerk permalenken.

4 svar til Sannheten om trening

  1. Bente sier:

    Dette var klar tale, takk for det. Kos deg med det du gjør du, det er det viktigste. 🙂

    Liker

  2. mirthful74 sier:

    *slow clap*

    Folk som forteller meg at jeg bare må begynne å trene så blir alt bra kan drite og dra. Ingenting blir bra av at man gjør noe man HATER i timesvis hver uke.

    Å sykle til jobb, derimot, blir jeg lykkelig av. Helt enkelt.

    Liker

  3. Andrea sier:

    Utrolig bra innlegg! Kjempeflott at du skriver dette. Det er en befriende motvekt til forferdelige blogger som http://stappmett.wordpress.com/, hvori en ellers oppegående offentlig person bukker under for presset og er «flink pike» til et velmenende hylekor av folk som jubler vilt i det hun er FLINK og vet at hun ikke ser akseptabel ut og derfor må trene _for å gå ned i vekt_. Det er nok ekstremt berusende å få den type bekreftelse fra alle, særlig hvis man har slitt med selvtillit tidligere, men det er så uendelig trist at ingen stopper opp og tenker «vent nå litt, kan hun ikke bare trene ved å gjøre det hun syns er gøy, og ellers elske seg selv og kroppen sin»?

    Jeg syns selvsagt at man skal trene fordi det er gøy, og fordi man får overskudd av å gjøre ting som er gøy. Hvis man tilfeldigvis blir sterkere? Added bonus, awesomesaue. Å gå ned i vekt? Kunne ikke brydd meg mindre, særlig ettersom jeg er fornøyd med kroppen min (og det er jeg tilfeldigvis ikke alene om, heller). Mange er nok mindre heldige her, og medienes og samfunnets press (og nevnte hylekor) gjør ikke akkurat saken bedre. Cue spiseforstyrrelser og generelt konstant misere og elendig selvtillit i den kvinnelige halvdel av befolkningen.

    Dessuten kan man faktisk bli sprekere og kroppen få det bedre på innsiden selv om det ikke nødvnedigvis syns så godt på ustiden, som for eksempel denne studien viser: «Thus exercise can provide important health benefits irrespective of weight loss (…).» http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/19770655

    Anbefaler ellers denne flotte bloggen med mye interessante innlegg (og ikke minst lenker til masse interessant forskning under «Resources»): http://fatnutritionist.com/

    Stå på, og kos deg masse med å gjøre de tingene du syns er gøy, og drit langt pokker i vold i idiotene som prøver å projisere sin dårlige selvtillit og ta ut alt de misliker ved seg selv, på deg!

    Liker

  4. Cecilie sier:

    Fantastisk innlegg. Brutalt ærlig og rett frem, og jeg er SÅ enig. Nå er jeg en av disse fitness jentene selv, som løfter vekter 4-6 dager i uken og løper intervaller til ejg nesten svimer av innimellom, og forbanner de dagene jeg ikke orker. MEN, jeg gjør det av lyst og velbehag, ikke fordi jeg må eller noen krever det! 🙂 At du har trent som du har gjort og som du gjør uten at du har fått større resultater synes jeg selvsagt er urettferdig, men det er fantastisk flott å høre at du likevel finner gleden i treningen 🙂 Man er alle forskjellige, og det er skremmende slik synes er blitt på helse og trening idag. Man skal ikke slutte å leve fordi man vil være sunn og sterk. Så fortsett å gjøre den treningen som gir deg glede, og drit i hva andre mener 🙂

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s