Ja, så var det denne treningen, da. Som er så sunt og som alle på død og liv skal holde på med. Jeg lot meg rive med og meldte meg inn på treningssenter, og jeg har trofast dukket opp der flere ganger i uka siden (unntatt forrige uke, da var jeg opptatt med å hoste opp lunger og andre ting som egentlig er til innvortes bruk). Så da burde vel alt være på stell?
Nja. Resultatene fra denne aktiviteten lar vente på seg, så det er tydeligvis lettere sagt enn gjort å bli sprek og spretten. Hver gang jeg får et glimt av speilbildet mitt der nede, svettende som ei hore i den proverbiale kjerka og med mine slitne joggebukser hengende rundt rumpa, da tenker jeg at det umulig kan være verdt det – med mindre jeg blir seende ut som Jamie Lee Curtis anno åttitallet, da er det verdt både det ene og det andre. Men fat chance of that; diett er ikke min greie og det er bare stahet som får meg til å slepe skrotten ut av sofaen i det hele tatt. Trening er nemlig dødskjipt.
Ja, ok, zumba er gøy, da. Og yoga; yoga er sjelefred på en liten matte. Det er bare det at jeg føler meg så malplassert der jeg løper, med dissende valker og åpen, siklende kjeft, på en elipsemaskin omgitt av struttende små frøkner som tydeligvis bare er der for å vise seg fram. Og det kan jeg fortelle dere, selv om jeg har sagt det før: hadde jeg hatt pupper og rumpe som til de grader trosset tyngdekraften, så hadde jeg ikke vært på treningssenter fire ganger i uka. Men man kommer langt med litt selvforakt som motivasjon, så da er det bare å løpe. Som en flodhest i hamsterhjul. Det er jo underholdning i det også, i hvert fall for dem rundt meg.
Nok klaging. I går var jeg på to økter før jobb, og i dag trente jeg styrke til krampa trua med å ta meg, så nå har jeg fortjent kanelhonning på brødskiva til kvelds. Om nom nom.
Forfatterspire på utur 