Valentinsdagen nærmer seg med stormskritt. Og nok en gang tar jeg meg selv i å fundere over min romantiske situasjon, eller mangel derpå. Du skjønner, høytider får meg alltid til å tenke; jeg tror fast og fullt på at det er dette høytider er til for. De skal få oss til å tenke på andre ting enn våre dagligdagse, rutinemessige liv. Og selvfølgelig fråtse i mat vi ellers aldri ville sett to ganger på. Men i hovedsak skal høytider få oss til å reflektere over livet, universet og alt mulig. Og det er nettopp dette jeg gjør; jeg blir rent introspektiv rundt hver eneste større høytid. Påske får meg til å tenke på religion; på tro, overbevisning, synd, skyld, håp, tilgivelse og så videre. Første og syttende mai får meg til å tenke på frihet, demokrati og politikk. Julen fyller meg med søtladne tanker om familie, vennskap, lys og varme og generell godhet. Jeg elsker disse høytidene og hvordan de får meg til å tenke.
Valentinsdagen, derimot, er en helt annen tekopp. Denne dagen – for de fleste tydeligvis en dag for de varmeste og mest ektefølte følerier – gjør meg til en veritabel Scrooge. Alle hjertene, glitteret, rosafargene, de udugelige «Me to You»-bamsene som deles ut i øst og vest, det får meg til å snerre og hvese så jeg går Gollum en høy gang. Tenåringsparene som utveksler spytt på hvert gatehjørne og de langstilkede rosene får blodet mitt til å koke av irritasjon på denne forhatte dagen – selv om jeg ikke bryr meg nevneverdig om slike ting på en hvilken som helst annen dag. Selv vennlige tekstmeldinger fra bekjente, i form av kjedemeldinger som viser meg en engel eller en kattunge eller en død ugle eller hva fanden det skal være, gir meg lyst til å rive meg i håret og relokalisere til en fjern hytte i skogen.
Jeg hater valentinsdagen. Men jeg hater den ikke av prinsipp, slik noen gjør («Alt det kommersielle tullet for å suge lommeboka mi tørr!»), eller på grunn av misforstått moral, slik andre gjør («Bare en unnskyldning for å bedrive hor på åpen gate!»). Nei, jeg hater ikke valentinsdagen for hva den betyr for dem som har noen å dele den med. Det jeg avskyr og gremmes over er hva den gjør mot resten av oss. De av oss som ikke er fast bestemte på å slepe vår nølende kjæreste til kinosalen og en romantisk komedie, og mase om diamantringer, enten fordi vi ikke har en kjæreste eller fordi vi aldri ville gjort det der mot en mann (eller en sunn kombinasjon av begge). Jeg hater det valentinsdagen gjør mot oss som er single.
Kan man finne et sted å spise? Nei; det er fullbooket med kuøyde, drømmende par som bestiller mat for så å la den bli kald fordi de er opptatte med å stirre på hverandre. Kan man gå ut og danse? Nei, for DJ’en spiller bare trege ballader utelukkende egnet til seig vugging i parformasjon. Kan man se på tv? Vel, ja, hvis du har Max eller Canal+Action, ellers er det utelukkende repriser av Titanic og 27 Dresses og Romeo and Juliet og jeg vet ikke hva. Jeg kan ikke engang forestille meg hvordan allergikerne har det; du kan ikke engang snu deg uten å glane rett i et buskas fylt med røde og rosa utvekster. Er du på vei til et bakeri eller konditori? Vær forberedt på å vente en time i kø for å sikre deg det eneste gjenværende trofeet: gårsdagens muffins, etterlatt av valentinerne grunnet manglende rosa pynt.
Og muntrasjonsrådene; å herrejebus, muntrasjonsrådene! Vennene dine kommer til å klappe deg på skulderen i medlidenhet mens de råder deg til å ta det med ro, det er din tur neste år! Neste år kommer sikkert du til å ha noen, du også. Noen som kjøper roser og diamanter og tar deg med til dyre restauranter med stearinlys en masse. Vi bryr oss selvfølgelig ikke om at halvparten av vennene mine dater komplette idioter uten noe som helst forståelse for elegante følelser; han er kanskje en sportsidiot med en halv hjerne på deling blant kompisene sine, men what the hey, han gav henne en teddybjørn som har på seg en t-skjorte. De av vennene mine som dater, kommer til å bruke hele dagen på å kurre over deres nåværende vedheng, og fortelle meg alt om dennes uendelige dyder. Mine single venner kommer til å være desperate etter en skulder å gråte på, og gjett hvem som eier den skulderen? Det er, til min dype avsky, meg, fordi de av vennene mine som dater ikke klarer å dra hodet ut av de rosa valentinskyene lenge nok til å legge merke til noe som helst. Foreldrene mine kan til og med finne på å spørre, fulle av optimistisk oppmuntring, om ikke jeg har noen planer for dagen, er det ikke en sånn kjærlighetsgreie i dag?
Jeg kan ikke utstå valentinsdag. Jeg absolutt avskyr den. Jeg er bitter og kynisk, og det funker for meg! Jeg har mange venner, jeg har bare ikke den «bedre halvdelen» som folk er så absurd opphengt i. Stakkars, ensomme Forfatterinnen, sier folk, og klapper meg på skulderen. Hvem skal kjøpe en gullring til deg på valentinsdagen? Hvem skal ta deg med ut og danse? Og uansett hvor mye jeg forsøker å fortelle dem at jeg har en gullring jeg arvet etter farmor, eller at jeg har en swingpartner som aldri tråkker meg på tærne som helt sikkert vil ta seg en tur ut, så vil de bare ikke høre. Enten har folk noen å dele denne utrolig spesielle dagen med, eller så ville de solgt sjela si til Gammel-Erik for å finne en slik person før den store dagen. Og dermed ser det ikke ut til at de er i stand til å akseptere at jeg like gjerne kan tilbringe hele rosa-orgien alene for alt jeg bryr meg.
Og dette, dette er hva det koker ned til: jeg hater medlidenheten deres. Jeg hater at det resten av året er aldeles akseptabelt at jeg er alene og kynisk og bitter, men at den 14. februar er dagen da man ikke kan være lykkelig med mindre man er en del av et par. Jeg bryr meg ikke om å være alene på valentinsdagen; jeg bryr meg om at hele verden gjør det til sin personlige vendetta å speise folk den dagen, mens de resten av året ikke gir en flat f*en i hvorvidt enslige folk har det bra eller ikke. For selv om jeg ikke følte meg ensom i utgangspunktet, begynner jeg nå å få en gnagende følelse av at jeg kommer til å dø alene, og den følelsen er en ren reaksjon på all desperasjonen rundt meg. Jeg hadde det fint helt til alt dette maset ble en årlig situasjon, og nå skal jeg plutselig la meg hjernevaske til å finne en kjæreste pronto, få ham til å blakke seg på teite gaver jeg egentlig ikke trenger, og for all del huske å spre rosenblader over sengeteppet hver gang vi skal ha oss.
Jeg hater valentinsdagen. Jeg erklærer herved min intensjon om å boikotte den: så snart kalenderen viser 14. februar, vil Forfatterinnen kunne observeres i minst mulig forseggjort antrekk på dagtid, og i nærmeste kinosal på kveldstid, da Die Hard 5 har premiere. Høyoktan-action med eksplosjoner og one-linere over en lav sko. Det er daten sin, det.
***
Dette innlegget er en oversatt utgave av en rant jeg la ut på bloggen min for et par år siden – den andre bloggen. Oversatt av yours truly 🙂
Forfatterspire på utur 