Beklager, Norge, men lærere er r%vkjørte fra startstreken

Oi, oi. Nå kommer de sinte kommentarene, tenker du sikkert. Med en sånn overskrift? Her kommer bekymrede foreldre som trodde vi kunne jobben vår, fornærmede rektorer som stoler helt og holdent på sine ansatte, lærere som klarer jobben sin helt utmerket og som ikke vil vedkjennes et slikt utsagn, og sikkert politikere som vil si seg uenige i at noe som helst er galt med utgangspunktet – det er lærerne selv som ikke er gode nok.

Dette er ingen unnskyldning for dårlige resultater i norsk skole. Dette er ingen sutrete «hvis vi hadde blitt behandlet bedre hadde vi gjort det bedre»-rant fra en ansatt i offentlig norsk skole. Dette er ikke et forsvar for lærere. Dette er tvert imot en lovsang til landets kanskje mest undervurderte yrkesgruppe, for alle forutsetninger tilsier at vi kommer til å mislykkes hele gjengen. Derfor vil jeg gjerne få lov til å fortelle litt om realitetene i yrket mitt, slik at folk bedre kan sette pris på hvilken herkuleansk innsats vi gjør hver bidige dag; en innsats som er mer imponerende dersom man tenker over hvor skakkjørte vi lærere egentlig er fra første dag i arbeidslivet.

La oss starte med utdanningen. De fleste yrker i dag krever utdannelse; flere tar høyere utdannelse enn noensinne og det er knapt nok mulig å få seg jobb uten en grad av noe slag. De snakker om «mastersyken.» Vi lektorer har mastere hele gjengen, og adjunkter har like herlig utdannelse fra høgskole og/eller universitet. Allmenlærerutdannelsen er lang og krevende. Vi lærere er dannede, utdannede mennesker, og likevel snakker folk om det såkalte «praksis-sjokket» som alle lærere møter i løpet av sitt første år. Lærere som faller fra, som blir utbrente, som gir opp eller som vet å gi seg før det går dem ille, er ikke uvanlig. Man diskuterer frem og tilbake om det er et «praksis-sjokk» eller et «voksen-sjokk» det er snakk om, men det er uansett ikke til å komme fra at mange lærere takler sitt første år dårlig.

Jeg selv takler det overhodet ikke, og det er helt riktig at praksis kommer som litt av et sjokk, men det har ingenting med det faglige å gjøre. Det har ikke egentlig noe med lærergjerningen å gjøre i det hele tatt; det som foregår i klasserommet og på kontoret er overhodet ikke problematisk. Å undervise er jeg utdannet til; jeg har studiepoeng til oppover ørene i fagene mine, og jeg er en naturlig autoritet foran et kateter. Jeg takler retting og planlegging og å undervise i fag jeg faktisk ikke har formell kompetanse i; jeg takler det godt. Det jeg ikke takler, og det som gir meg søvnløse netter og hodepine, er alle de tingene som utdannelsen min aldri forberedte meg på. Som utdannelsen min ikke forberedte meg på fordi hverken jeg eller lærerne mine på PPU trodde at disse tingene kom til å være en del av min lærerhverdag.

Hva skal jeg gjøre med elevene som ser meg rett i øynene og erklærer at de ikke gidder å gjøre det de får beskjed om, og hvis foreldre overhodet ikke bryr seg når jeg ringer hjem og ber dem ta en prat med sin unge, håpefulle om hva som er greit på skolen? Hva skal jeg gjøre med foreldrene som sender meg mail og klager på ting jeg hverken kan påvirke eller forklare, som at noen av pc`ene skrudde seg av under sist tentamen eller at en av de andre lærerne har en annen undervisningsstil enn meg selv? Hva skal jeg gjøre med eleven som truer meg med vold? Selvfølgelig er jeg ikke redd for en unge som veier en femtedel av hva jeg beinpresser, men hva skal jeg gjøre med selve trusselen og det faktum at ungen åpenbart trenger hjelp? Hva skal jeg gjøre med elevene med diagnoser og hjemmeproblemer som jeg ikke kan påvirke noe mer enn hva  barnevernet allerede gjør, men som lager Texas i klasserommet mitt fordi det er fem av dem i hver klasse og de andre elevene synes det er festlig når disse problemene får sitt utløp i timen? Og hva, hva i alle dager skal jeg gjøre når mine beste undervisningsopplegg virker utmerket i en klasse men faller til jorden som døde fluer i en annen klasse – utelukkende fordi de to alfadyrene i den klassen har bestemt seg for at det opplegget var teit?

Dette er realiteter jeg møter hver dag som lærer. Selvfølgelig håndterer jeg dem – på et eller annet vis gjør vi alltid det, vi lærere. Vi står foran en ukjent og potensielt truende eller håpløs situasjon, og vi håndterer den etter beste evne. Vi gjør det vi tenker er best, og så prater vi om det med kollegaer etterpå for å finne ut om det faktisk var en god løsning. Men hvorfor ble det aldri nevnt, mens vi satt der i auditoriet på Helga Enghs hus på Blindern, at slike situasjoner kunne dukke opp? Tro meg når jeg sier at det ikke er den rent faglige delen av utdanningen min som er problemet; jeg har mer enn nok historie og engelsk innabords til å kunne undervise i ungdomsskolen eller videregående. Det er den praktisk-pedagogiske delen. Lektorutdanningen er et enormt problem; på et helt år med pedagogikk og didaktikk var det ikke en eneste lærer som nevnte at vi burde ha halve kommunen på speed dial i tilfelle krise, eller at vi burde begynne å trene styrke i tilfelle en av elevene slo seg vrang og vi måtte holde dem fast slik at hverken de eller vi kom til skade, eller at man må være forberedt på å være IT-support for 29 elever om gangen.

La oss heller ikke glemme at begge didaktikk-lærerne mine jobbet på Elvebakken VGS i Oslo; en skole der samtlige elever har over 5 i snitt og ingen har ambisjoner under å bli landets neste statsminister. Det er nok en fantastisk skole å jobbe på, men da vi spurte dem hva de gjorde dersom elevene ikke fattet interesse for undervisningsoppleggene deres, blunket de overrasket et par ganger og sa at det visste de ikke. For på Elvebakken er det vanligere at elever rekker opp hånda for å klage over at de ikke lærer nok enn at de rett og slett nekter å delta. Sistnevnte kan skje på ungdomsskolen. Det har skjedd i noen av mine best planlagte timer. Og ingen forberedte meg på det; det ble ikke engang nevnt.

Hadde det ikke vært for en god praksisperiode, hadde jeg vært fullstendig uskikket til å jobbe i skolen, tross seks års høyere utdanning. Mange av mine medstudenter fortalte om den samme erfaringen. Kort fortalt, utdanningen min har gitt meg fagkunnskaper til å undervise, men etterlatt meg hjelpeløs hva angår alt annet. Strike one.

La oss fortsette med elevene og foreldrene. Som tidligere nevnt er de ikke alltid like samarbeidsvillige. Jeg elsker de ungene, men hadde jeg ikke hatt såpass med selvkontroll hadde de gjort alkoholiker av meg. Jeg river meg i håret og prøver desperat å forstå dem. Det er ikke det at jeg ikke forstår at det er vanskelig å være tenåring, men er det virkelig meningen at de skal få lov til å kalle meg bitch og idiot av den grunn? Og når jeg tar dem med til rektor og ringer foreldrene deres, er det ikke meningen at foreldrene skal støtte meg og håndtere denne atferden hjemme? Er det ikke meningen at man skal iverksette noen form for represalier eller tiltak slik at dette ikke skjer igjen? Det kommer tydeligvis helt an på foreldrene – og på ledelsen. Man kan være heldig og ha en sterk rektor som støtter sine ansatte i en slik situasjon, eller man kan ha en rektor som trekker på skuldrene og sier at en nyansatt, nyutdannet lærer får klare dette selv. Og man kan treffe foreldre som har vett og folkeskikk nok til å ta en alvorsprat med sine egne tenåringer, eller man kan møte foreldre som fnyser og sier at du sikkert har fortjent det dersom deres barn har snakket stygt til deg. Gjett hvilken av disse to typene erfaring som gir deg magesår, og hvilken som gir deg lyst til å fortsette i yrket?

Det er ikke det at jeg ikke synes alle elever fortjener både to og tre sjanser. Men når elever går til angrep på både medelever og lærere, er det galt av meg å ønske at vi kunne bruke ressursene våre på de elevene som faktisk fortjener det, og heller sentralt bevilge mer penger til egne lærere som har utdanning til å takle slike reaksjonsmønstre? Jeg har nemlig akkurat null studiepoeng i psykologi, atferd og selvforsvar. Og jeg synes ikke at en liten prosentandel av elevene skal få anledning til å ødelegge for seg selv og andre på den måten. Igjen, dette har jeg aldri blitt forberedt på. Som nyutdannet og nyansatt lærer kommer dette høyt opp på lista over ting jeg virkelig aldri trodde jeg skulle bli nødt til å takle, men det er like fullt noe jeg takler – så godt jeg kan. Jeg tviler sterkt på at det alltid er godt nok.

Og når vi først er i gang, er det virkelig min jobb å være megler i foreldres skilsmisserelaterte problemer? Er det riktig av foreldre å kreve at jeg møter på to utviklingssamtaler for samme barn bare fordi de ikke klarer å bli enige om en dato? Er det greit at jeg skal få kjeft av foreldre som aldri har jobbet som lærere fordi deres egen tenåring nekter å delta i undervisningen, eller bråker så mye at det ødelegger arbeidsroen? Skal jeg måtte finne meg i at foreldre sender meg klagemailer om karakterer og vurderinger, selv om de ikke har klagerett før om to år og barnet deres uansett ikke gadd å forberede seg til den fremføringen? Selvfølgelig er svaret på alt dette et rungende NEI, men hvordan skal man reagere første gang dette skjer? Hvorfor har ingen fortalt meg at dette kunne skje, og hvorfor har ingen fortalt disse foreldrene at denne typen atferd er fullstendig uakseptabel? Når politikerne snakker om skolereform, hvor er kritikken mot foreldrene?

Strike two.

La oss til slutt snakke litt om veggen av misnøye vi lærere ofte møtes med. Har jeg ikke akkurat beskrevet hva slags urimelige utfordringer vi møter daglig? Og nevnte jeg ikke at vi takler dem som best vi kan, uten håp om bonuser eller takknemlighet av noe slag? Personlig mener jeg vi lærere er bad ass motherfuckers, hver eneste en av oss. Vi møter all mulig dritt hver dag, vi ser ting som ingen andre yrkesgrupper utenfor helsevesenet forventes å håndtere, og vi takler det. Vi gjør kanskje ikke alle tillags hver gang. Det er alltid noe som kunne vært gjort bedre. Men vi er forbanna superhelter, hver eneste dag, hver eneste time. Vi er reserveforeldre, psykologer, rådgivere, veiledere, dyrepassere, sekretærer, organisatorer, vikarer i fag vi overhodet ikke kan, IT-support og sykepleiere – i tillegg til å drive med undervisning, selvfølgelig. Og planlegge. Og rette, vurdere, gi tilbakemeldinger. For ikke å glemme lokalt læreplanarbeid, fagsamarbeid, møter i kommunen, møter med foreldregrupper, kurs og utviklingssamtaler. Vi gjør alt dette. Vi takler alt dette, i hvert fall de fleste av oss. Og la meg bare si med en gang at dersom en lærer ikke takler dette og må finne ny jobb eller sykmelde seg, så har hen min fulle støtte. Spør du meg burde pensjonsalder i denne jobben vært 50, ikke 67. For vi jobber oss halvt i hjel hele vårt yrkesliv, og for hva?

Middels god lønn og huden full av kjeft. Politikere som synser om kompetansen vår, foreldre som skal mene noe om hvordan skolen skal drives, skolesjefer og andre ledere som krever umenneskelig innsats fordi de selv blir belønnet etter våre elevers resultater. Jeg har en halv mill i studielån etter å ha brukt seks år av livet mitt på å utdanne meg til å bli lærer – for å sørge for at de samme elevene som kaller meg bitch, kommer seg gjennom nok skolegang til at de kan velge et yrke de liker senere. Strike three.

Jeg er en fortvilet førsteårslærer som nesten har kastet inn håndkleet, og jeg vet at det ikke er selve jobben – det jeg ser på som selve jobben, i hvert fall – som er problemet. Det er ikke min faglige kompetanse som er problemet, og det er i hvert fall ikke min personlige egnethet. Jeg elsker å undervise, men med det skakkjørte utgangspunktet jeg har, er det et mirakel at jeg holder ut. Jeg mener selv jeg er forbanna tøff som klarer det. Jeg vet at alle landets lærere er mer badass enn hele besetningen i The Expendables lagt sammen, og alt vi får igjen for det er en lønn som ikke er høy nok til at man får lån til leilighet (jeg vet, jeg har prøvd).

Så hva skal du gjøre, Norge? Vi skriker om at skolen er i trøbbel og at man må gjøre noe, man må løfte her og etterutdanne der, men vet du hva som hadde gjort ting ganske mye bedre, Norge? Vet du hva som skal til for å gjøre startgropa mulig å overleve for oss lærere?

Vel, min personlige favoritt hadde vært en kombo av færre elever per klasse (mer tid til hver elev og færre utfordringer i samme rom), en lovendring som gjorde det straffbart for foreldre å fraskrive seg ansvar, samt økte lønninger og statsfinansierte holdningskampanjer for å gjøre læreryrket til et høystatusyrke. Men dette er dyre, krevende tiltak, og ingen er vel interesserte i å betale for fremtiden vår! Er det ikke gratis, kan det være det samme.

Så da, kjære Norge, skal du få et godt tips av meg. Helt gratis. Og overraskende gjennomførbart. Vil du vite hva det er? Begynn med å gi din lokale lærer, det være seg i barneskolen eller på universitetet, en klapp på skulderen. Start med å sende en mail til læreren til barnet ditt, eller din egen lærer dersom du fortsatt er i skolealder, og fortell dem at de gjør en fanden så god jobb. Fortell dem at du skal gjøre en innsats for å minske presset de blir utsatt for, enten ved å være en god elev eller ved å oppdra ungene dine til å bli gode elever. Hvis du er skolesjef eller skoleleder, bidra ved å fortelle dine ansatte hvor viktige de er, hvor motherfucking badass hver eneste lærer er hver dag, og støtt dem hundre prosent i saker der du vet at de trenger deg som leder. Jeg foreslår at hele landet tar seg selv i nakken og tvinger seg selv til å anerkjenne at vi lærere er noe så inni helvete rå.

For ingen andre yrkesgrupper gjør det vi gjør på tross av en virkelighetsfjern utdannelse, en utakknemlig brukergruppe og en vegg av misnøye fra folk som ikke aner hva de snakker om.

Advertisements
Publisert i Uncategorized | 21 kommentarer

Klagesang over sosiale medier

Jada, jeg vet det. Alle har skrevet dette før, alle har laget sine lister over de ti mest irriterende tingene folk gjør på sosiale medier. Det er gammelt nytt. Men jeg kan ikke la være; det er så mange ting folk driver med som irriterer meg noe aldeles sinnsvakt. Og det er liksom ikke bare en eller to av Facebook-vennene dine heller; det er alle du kjenner. Alle som har en konto begår fra tid til annen disse dødssyndene. Greit nok, folk kan gjøre noe tåpelig av og til – men disse folka? De gjør disse tåpelige tingene om igjen, og om igjen, og om igjen til du ender opp med å skrike til skjermen i ren frustrasjon for så å føle deg som en klassisk crazy cat lady. Og ingen ser ut til å bry seg med å fortelle dem at det må ta slutt. Det er derfor jeg får fullstendig noia av…

1. Folk som inviterer andre til spill
Jeg vet ikke om det er disse folka som selv trykker på Invite-knappen eller om det er spillet som automatisk spammer alle på vennelista deres; jeg håper for deres skyld at det er snakk om automatisk spam. For hvis jeg fikk tak i solid bevis på at det mennesket man møtte en gang på et jobbseminar, og som man kun husker fordi han eller hun la en til på Facebook og man synes det var ganske snodig tatt i betraktning at man aldri kommer til å møtes igjen, er det samme mennesket som bevisst sender en invitasjoner til alskens spill? Da ville jeg ikke hatt noe annet valg enn å finne det mennesket, bryte meg inn i huset deres, og tvangsfore dem alle sidene i Aschehougs konversasjonsleksikon av 1954 side for side. Jeg vet ikke hva som er verst; gårder som skal drives eller byer som skal styres eller grønnsaker som skal dyrkes. Hadde spillene enda hatt snev av interesse for dem som ble invitert! Hadde jeg blitt invitert til quiz eller stavespill eller litteraturgrupper eller hva som helst som lignet, hadde jeg ikke reagert. Jeg hadde til og med blitt med på et par. Men hva i grønnsvarte er det som får noen til å tro at digitalt dyrehold med fordel kan spres til Gud og hvermannsen? Og det er heller ikke snakk om en sporadisk invitasjon eller to; hå nei! Her skal det inviteres ukentlig, gjerne daglig om det overhodet er mulig! Vil du bli med å knuse godteri? Neivel, i morgen da? Ok, hva med å avle opp griser i en by omringet av togskinner? Hæ? Hæ? Du sier nei, sier du? Whatever, jeg bare inviterer deg igjen i morgen! Ha ha, du kommer aldri til å slippe unna!

Just sayin`, jeg sletter deg fra vennelista med mindre samvittighetskvaler enn jeg får av å spise bladspinat.

2. Folk som legger ut all maten sin på Facebook
Jada, hvis man er på en sykt fancy restaurant er det fristende å legge ut et skrytebilde. Likeså hvis man har laget noe man er spesielt stolt av, eller hvis man har en matbasert hobby. Greit nok, jeg forstår det. Jeg har også lagt ut et og annet matbilde, det gjør vi vel alle fra tid til annen. Men hva med de som tror at mat er synonymt med nyhetsverdige hendelser? Som legger ut alt de spiser, ned til hver minste banan, på et eller annet nettsted? Frokost: to knekkebrød. Mmm! Lunsj: brødskiver med leverpostei. Oi oi oi! Se her, nå spiser jeg en yoghurt til mellommåltid! Dette tar av! … Og snart tar foten min av gjennom den forbannede smarttelefonen din. Kutt det ut! Ingen bryr seg om du spiser Yoplait eller Tine, og ingen blir imponert av den svette gulostskiva di! Og tekoppen som du og venninna di delte til lunsj? Stapp den i halsen og se om du kveles på den.

3. Folk som legger deg til i grupper du åpenbart ikke har interesse av
«Vi som elsker å bo i Lillestrøm #hjerte #hjerte» og annet bullshit. Sikkert fint for deg, det, at du elsker å bo i Lillestrøm. Men jeg for min del hverken bor i Lillestrøm eller tror at jeg hadde likt å bo der (Lillestrøm er et bygdehøl som leker by). Det burde du vite, siden jeg aldri har godkjent en Facebook-venn jeg ikke faktisk har møtt og som dermed vet litt om meg før vi blir fjasbok-venner. Så hva er det du har røyka siden du tenker at jeg sikkert vil være med i en gruppe som pinlig åpenbart ikke vedgår meg på noe tenkelig vis? Siden du tror jeg husker tv-serier som hadde sin beste sendetid lenge før jeg ble født, eller at jeg har femten katter selv om jeg er sterkt allergisk, eller har sterke ønsker om å følge skolebloggen til et menneske jeg aldri har møtt og ikke engang deler fagområde med? «La meg seee, hvem skal jeg invitere til denne sære lille gruppa med fire medlemmer? Å ja, Forfatterinnen er jo et selvskrevet medlem i «Vi som elsker sport mer enn alt annet» . Det at hun blir direkte ufin hver gang hun ser en fotball eller et par ski, er sikkert ingen indikasjon på at hun ikke elsker den edle sport!» Neida. Bare inviter meg, du.

4. Folk som bruker flere dusin hashtags
Vi har skjønt det, du kan bruke emneord! Eller, strengt tatt kan du vel ikke det, du bare tror at du kan det. Du skjønner det, min irriterende venn som åpenbart aldri har gått bibliotekstudiet, noe av poenget med emneord – søk det opp på Google, det er der hashtags har sin opprinnelse – er å kunne finne igjen og organisere dokumentene sine. Hvis du aldri bruker samme hashtag to ganger, hvordan skal man da kunne forstå samlingen din av bilder? Hvis du tror at ord er det samme som hashtags, må du ta deg ei pille og det snarest. Å hashtagge hvert eneste ord i en setning er verken kult eller smart, det er irriterende. Det er nesten støtende hvor irriterende det er. Og dersom du har tatt et bilde av en blomsterkvast på et bord ved siden av smykkeskrinet ditt – trenger du virkelig å hashtagge LOL og YOLO? Det har ikke engang noe med saken å gjøre! Du er irriterende, du er feilinformert, og du er alle bibliotekarers dødsfiende.

5. Folk som har verdens beste alt mulig
«Kom hjem fra jobben til nyvasket gulv og ferdig middag. Har verdens beste kjæreste!» Ja, ok, fordi han/hun bidrar til husarbeidet på samme måte som alle voksne burde? Jeg forstår at du har ganske lave standarder hva partner angår. Antageligvis like lave som de som oppdaterer: «Fikk blomster på bursdagen min. Verdens beste < 3 " Eller hva med de som legger ut bilde av en tegning poden har laget i barnehagen? Verdens flinkeste barn! For ikke å glemme de som fikk en kopp te av sjefen på en tung dag! Verdens beste sjef! Og verdens beste jobb, leilighet, personlig trener, mamma, pappa, tante etc. Tydeligvis har alle som kan skrive på et tastatur verdens beste av alt. Tydeligvis har jeg snart en samling un-frienda folk.

6. Folk som sier A og så nekter å si B i dramasammenheng
«Føler seg forrådt» oppdaterer Vigdis. «OMG hva skjer fineste???» svarer Sigrid. «Vil ikke snakke om det 😦 » svarer Vigdis igjen. Oh, come on, you fake, lowlife bitches! Det er ingen som legger ut ting de egentlig ikke vil snakke om – på Facebook. Hvis du faktisk har det vondt men ikke vil ha kontakt med andre, da legger du ikke ut en damn shit. I det sekund du logger deg på sosiale medier, er du tilgjengelig for alle, og det du skriver kan sees av potensielt tusenvis av mennesker. Så å først skrive noe om at du har det ugreit, for så å si at det ikke er noe/at du ikke vil snakke om det/at folk ikke vil forstå det? That`s bullshit, and I`m calling you on it.

7. Folk som er slibrige
Det er helt greit hvis du og dama di har bestemt dere for at det er kos å sende hverandre lugubre meldinger på ymse sosiale medier. Kjør på, sier nå jeg. Og det er like greit hvis du legger ut luguberhetene på åpen vegg der alle kan se dem, for da er det desto lettere for folk å unfriende deg hvis de ikke setter pris på luguberheter på generell basis. Men å oppsøke noens innboks og sende dem slibrigheter når de a) aldri har indikert at de er det minste interesserte i slibrighet fra deg og/eller b) allerede har fortalt deg at dette ikke er greit? Det, min gode mann, er seksuell trakassering. Det er ikke bare ulovlig, men sykt irriterende. Og, når vi først er inne på temaet, ganske ugreit tatt i betraktning at du er gift. Og har barn på min alder. Og det verste er at dette ser ut til å være et problem hovedsaklig å finne hos den eldre garde; de som synes sosiale medier er kult, men ikke forstår dem godt nok til å vite at det som sies på Facebook, det kan fort bli sagt andre steder. Screenshots er jo faktisk noe som eksisterer nå. Facebook lagrer samtaler også. Faktisk. Så å tro at seksuell trakassering er greit fordi det er i en privat melding, eller at folk som er unge nok til å delta på sosiale medier av en eller annen grunn skulle sette mer pris på trakassering enn de som ikke er så unge? Yeah, no. Dra på et #some-seminar, din dott, og sitt der og fjas rundt med selvfølgeligheter sammen med de andre middelaldrende nepene som tror at hashtags er det samme som vanlige ord.

8. Folk som spammer feeden med vines og click bait
«Kattungen spiser en stikkontakt. Du vil ikke tro hva som skjer så!» Eller kanskje, «Hun er av og til litt misfornøyd med hva hun ser i speilet. Samboerens svar får en hel verden til å gråte!» Er det tomt for kleine videoer fra alskens virale nettsider? Ikke noe problem, du kan poste femten videoer som varer i rundt tre sekunder hver, som viser geiter som roper eller damer som danser eller kanskje en Mentos i et colaglass! Og husk på den videoen av en helt vanlig fyr som gjør noe helt vanlig i sin helt vanlige bil, men som seff er SYKT MORSOM fordi det blir filmet. Jeg hører dere sier at sosiale medier er til for å dele godt innhold, og vi liker alle å få oss en god latter, men når var sist gang du så en vine som faktisk var verdt tida du brukte på å se den? Og når var sist gang du ble det minste overrasket eller sjokkert over innholdet i en av lenkene du lot deg lure til å klikke på? Se på hva du vil, du, men drit i å dele alt du finner med mindre det er en j¤%la god grunn til at jeg skal kaste bort flerfoldige minutter av livet mitt på å se det etter deg.

9. Folk som ikke forstår nyanser av offentlig og privat
«Uuuff da, lille Harald har diare igjen og det er vondt for en liten pjokk å være så sår i stumpen!» skriver mor Trine. «Nå har kjæresten min driti seg ut igjen, han vet jo at jeg liker blå bedre enn grønn men tror du ikke han kjøpte grønne sofaputer? #skuffakjæreste» skriver dama til Thomas. «Jeg har fått elveblest og klør over hele kroppen, kan noen skaffe meg kløpinne til de åpne sårene på ryggen 😦 » skriver bekjentskapet Hanna. Men gud bedre, folkens! Hva er dette for slags sosial Tourettes? Tror du virkelig at Gud og hvermannsen er interesserte i dine vannblemmer, ditt barns oppkast, bilens slitte dekk eller andre trivialiteter? Dette er ting man sikkert tar opp med venner som kommer på kaffebesøk, men har det noe på Face å gjøre, spør jeg? Og jeg spør fordi jeg selv gir blanke F i det, men allikevel dukker disse tingene til stadighet opp på ymse sosiale medier. Er du virkelig så sikker på at du bare har dine nære og kjære på vennelista at du legger ut sånt sprøyt? Hva med sjefen din? Moren til typen din? Og når vi snakker om sola, er det virkelig innafor å ha sjefen sin som venn på Face hvis du skal bruke den platformen til å fortelle i detalj om kattas vonde tann? Greit nok for deg som bruker Facebook til karriererelatert nettverksbygging, men for alle oss andre, ro for Guds skyld ned cella! Jeg orker ikke høre mer om barns avføring, hunders parringslyst, kjæresters manglende engasjement i parforholdet, eller hva som skjedde med sykkelpumpa du mistet i forrige uke. Det får så være om jeg sårer noens følelser nå, for noen må si det: ingen bryr seg! Ingen gir fem flate f¤%n i hva som skjer med hybelkaninene under sofaen din, med mindre du er den fødte komiker som forteller det på en måte som er så artig at folk flirer litt i skjegget av oppdateringene dine. Så ta et hint og STFU, som kidza sier.

10. Folk som blander seg bort i andre folks diskusjoner
Kari og Ola snakker sammen under en oppdatering eller et bilde. De har en intert greie på gang og kommentarene kommer hyppig. Plutselig, ut av det blå, kommer Per. «Synes dere er ganske kjipe mot hverandre. Hvorfor må dere ta dette på Face? >:/ » sier Per. Og Kari bare, «STFU Per, vi snakket om noe annet.» Og Ola bare, «Det er sånn vi snakker sammen, bland deg utenom.» Men Per bare, «Kanskje ikke ta det på Face da, hvis det kan misforståes.» Vet du hva, Per? Gå og sug en sokk. Hvis to mennesker er involverte i en samtale på sosiale medier, så har de alle muligheter til å fjerne seg fra situasjonen hvis den er ubehagelig. Man kan slette, blokkere, eller ganske enkelt logge seg av. Når to mennesker som kjenner hverandre IRL (in real life) snakker sammen, bland deg utenom! Dette gjelder også folk som dukker opp i en diskusjon eller samtale som gjelder noe helt annet og så begynner å snakke om sin egen greie. Eksempel: Berit og Birgit roser hverandre for dagens yogatime, som de synes var skikkelig bra, og så kommer Bernt inn og begynner å slenge med leppa om hvordan damer aldri trener nok styrke. Fuck you, Bernt, fuck you and the horse you rode in on! Og fuck Gregor som avbryter en «Når skal vi møtes etterpå»-samtale for å synse om kafeer han ikke skal være med på uansett, og fuck Marianne som kommer med stygge kommentarer om at noen spiser for mye når to andre har lagt ut bilder av kakene de har bakt på konditorkurs. Fuck you all, dere rasshatter! Bland dere utenom eller gå hjem og bland dere en cyanid-drink.

Publisert i Ravende sinna | 2 kommentarer

Cellulitter på parade

Hadde jeg vært en mindre fandenivoldsk person, hadde jeg nok tenkt meg om to ganger før jeg noen gang skrev noe om trening igjen – etter sist gang. Jøsseball, så mange mennesker det finnes i dette landet uten humor. For dem som ikke fikk det med seg, så skrev jeg nok en klagesang – fra treningssenteret denne gangen – og la ut et blogginnlegg. De som kjenner meg vet at jeg skriver denne bloggen utelukkende som underholdning for folk jeg faktisk snakker med til vanlig, og at det er en hyggelig men uventet overraskelse hver gang noen andre leser den. Så da et menneske jeg aldri har snakket med, la igjen en kommentar om at han hadde anbefalt bloggen min på forsiden av VG, ble jeg ganske satt ut. Det var veldig hyggelig og smigrende, men jeg tenkte at de fleste kom til å ignorere denne bloggen glatt uansett hvor den ble anbefalt.

Over 20,000 klikk den måneden. Og over 50 kommentarer. Flere av dem snurte; mange anbefalte meg å medisinere meg og slutte å gå ut blant folk, siden jeg åpenbart ikke takler sosialt samvær. Kommentarer fra folk som trodde jeg var seriøs og følte seg truffet av innholdet i klagesangen.

Du får unnskylde meg, men he he he. LOL, som ungdommen sier. Jeg er overrasket over at det finnes folk som kan lese, men allikevel tror at «Klagesang fra treningssenteret» skulle forstås bokstavelig. Ja, det er klart innholdet i alle mine klagesanger har utspring i virkeligheten, men for det meste er det utbrodert og satt på spissen og fortalt med grumsete bygdespråk for å underholde. De er kåserier med litt ekstra lever; de er ikke alvorlige kronikker. I etterkant har jeg faktisk sett flere korte innlegg på BuzzFeed og på en og annen nettavis med lignende innhold; jeg vet ikke om jeg er en del av en trend eller om jeg var med og startet den, men det er flere enn meg som har sagt noe om folk vi ikke liker på treningssenteret. Haters gonna hate, som filantropen Swift sa.

But I digress. Det jeg egentlig ville, var å vende tilbake til temaet trening. Jeg har skrevet så mange innlegg om det tidligere, og jeg har et så ambivalent forhold til det, at jeg vet at mange kommer til å himle med øynene så snart jeg nevner ordet trening. Det får så være. Jeg har aldri latt meg sensurere, og jeg kommer ikke til å begynne nå.

Her om dagen passerte jeg en milepæl i livet mitt. Den var treningsrelatert, men det var ikke den dagen jeg rundet 200 kg i beinpress (målet er 300 før skolestart 2015). Det var ikke den dagen jeg klarte mitt livs første ordentlige push-up, heller (den dagen kommer nok ikke før om noen måneder). Det var ikke engang den dagen jeg slo av en prat med vilt fremmede mennesker på senteret mens jeg trente (noe som forhåpentligvis ikke trenger å gjenta seg særlig ofte).

Det var den dagen jeg gikk på treningssenteret i tights og en t-skjorte som ikke dekker meg ned til midt på låra.

Jeg har begynt å trene i tights. Det viser seg at de gir folk en usedvanlig bevegelsesfrihet, samtidig som de ikke sklir av rumpa under zumba og ikke gjør deg varmere og svettere enn strengt tatt nødvendig. Dette har jeg holdt på med en stund, men jeg har hatt overdeler som har hengt løst og dekket mest mulig av kroppen min uten å komme i veien for den faktiske treningen. Tights er som kjent ikke bukser, og selv om de er fullstendig akseptable på trening, så har jeg ikke turt å bruke dem som treningstøy uten å samtidig kompensere for deres avslørende passform med store overdeler. Jeg har, for å si det rett ut, forsøkt å dekke til mine mange valker og utbulninger best mulig. For ikke å snakke om de dissende lårene mine og den sterkt-påvirket-av-tyngdekraften rumpa. Dette er det samme jeg har gjort hele livet: dekke til de delene av meg jeg ikke er fornøyd med. Det er greit nok med en utringning som gav meg kallenavnet «Frøken Bibelstripp» på ungdomsskolen; puppene mine er finfine. Men magen min har jeg aldri klart å forholde meg til med fornuft, og selv om jeg liker å snakke om fornuftig treningstøy som bare hjelper deg til å trene, så har jeg selv aldri vært komfortabel med å vise frem midtseksjonen av kroppen min.

Visa er den samme som før, og ikke mindre sutrete. Jeg ble mobbet i de viktigste barneårene, folk forbeholder seg stadig retten til å snakke om kroppen min uten oppfordring fra meg, samfunnet forteller oss konstant at ingen av oss er vakre nok. Alle disse tingene har ødelagt meg, og det er en sak for seg, sånn er livet. Det er så mye verre for så mange andre. Men det jeg vil fortelle her, er en bitteliten seiershistorie. En helt ærlig og utilslørt historie om hvordan et av mine største issues sakte, sakte blir lettere å håndtere – på grunn av treningstights og en liten mental innsats.

Jeg skulle ha time med en personlig trener, og hun pusher meg alltid til nye høyder. Sånn er vi folk; hvis noen ser oss og utfordrer oss så strekker vi oss lenger enn hvis vi egentlig bare vil hjem til nyeste episode av Supernatural. Og jeg er veldig, veldig fornøyd med å ha ei som pusher meg på best mulig måte; med oppmuntring og ros og et par sassy kommentarer om at 200 kilo er for pyser. Uansett, jeg sto foran skapet og skulle pakke treningsveska til dagen etter, og så på klærne i sjuskeskuffen (det er her jeg har klær hvis eneste formål er å være behagelige, ikke kledelige). Jeg fant en treningstights – flaks, slipper å vaske, og et utvalg overdeler. Den lystige rosa, for eksempel, som henger deilig og løst ned til midt på lårene. Ser bra ut.

Men… jeg har jo den sassy svarte t-skjorta fra H&M. Som er enda mykere i stoffet, og som det står noe artig over brystet på, og som ikke hindrer meg i å bevege meg overhodet. Og som stopper litt nedenfor navlen. Som vil vise meg akkurat som jeg er, ingen pluss, ingen minus. Bare meg, valker og cellulitter og det hele. I stramme, svarte tights og sports-bh.

Jeg pakket begge to og utsatte avgjørelsen litt. For de fleste er dette sikkert ikke et dilemma, men for meg er det snakk om å velge å kaste all trygghet til side for en times tid. Jeg tenkte på det hele veien til treningssenteret.

I garderoben sto jeg og tenkte på det. Forbi meg gikk damer i alle former og fasonger, mange av dem svette og ferdigtrente, noen med sammenbitte tenner og tydelig gru før dagens økt. Jeg så på meg selv i speilet og kvinnet meg opp. Jeg tok på meg den korte, svarte overdelen og gikk opp til oppvarminga. Og jeg så på meg selv i alle speil på hele senteret mens jeg vaklet mellom å beundre hvor bra jeg så ut og tenke på hvordan alle jeg kjenner ville ledd av meg i dette antrekket.

Men det har skjedd noe med meg mens jeg har trent. Jeg tror ikke jeg har gått ned i vekt eller omkrets, for klærne mine kjennes like ut, men jeg har kastet badevekta og ryddet vekk målebåndet for lenge siden, så jeg kan ikke vite det sikkert. Jeg ser nok ganske lik ut, bortsett fra at de største musklene begynner å synes her og der. Lårene er visst dømt til å bli klumpete uansett hvor lett man trener. Jeg ser lik ut, men jeg ser meg selv med en litt annen standard.

Jeg tror jeg har funnet den hellige gral: den egentlige meningen med trening. Treningens hemmelige kraft. Treningens faktiske verdi. Det tok meg 26 år av livet mitt og over to års medlemskap på det tredje treningssenteret jeg forsøkte meg på, hvorav det første halvannet året besto vekselvis av intenst selvhat og håpefull optimisme. Jeg har funnet svaret mitt, og det har ingenting med kilo eller omkrets å gjøre.

Poenget er at jeg sto der, med hele kroppen på utstilling, og jeg så meg selv i speilet og var stolt av – wait for it – hva jeg kunne gjøre. Ikke av hvordan jeg så ut, ikke av den snodige muskelklumpen på forsiden av lårene mine, ikke av puppene mine i trenings-bh. Jeg sto der og var pokker så stolt fordi jeg nettopp hadde gjort åtte dype knebøy med en 50 kilos vektstang på skuldrene, og han ved siden av meg klarte bare 40. Fordi jeg, nesten hver eneste lørdag, starter helga med en times hard zumba etterfulgt av en times styrketrening – og det er faktisk ganske imponerende. Jeg sto og beundret kroppen min for alt den kan gjøre, ikke for hvor mange menn som vil ligge med den. For hvor sterk og utholden den har blitt, og kan bli.

Jeg vet at dette er klassiske «first world problems.» Sjekk hva slags privilegier du er født med før du antar at andre er interessert i dine stakkarslige problemer; jeg er hvit og jeg er akademiker, jeg er heterofil og har et sted å bo og alle forutsetninger for å lykkes i livet – og eget kroppsbilde er en toskete bekymring. Jeg er ikke stolt over at andres ord og handlinger har fått påvirke meg i så stor grad; jeg er klar over at en mild depresjon og kronisk gallestein er det verste jeg har måttet slite med i hele mitt liv (hvis du ikke regner med ulykkelig kjærlighet, som selvfølgelig gjør alle verdens andre problemer til bagateller og som er menneskehetens erkefiende). Dette er ikke revolusjonerende eller viktig i noen større sammenheng.

Men for meg er dette et vendepunkt som betyr mer enn noe annet har gjort på mange måneder. For meg er dette forskjellen på å akseptere og å hate meg selv. Med mange nok slike vendepunkter kan jeg kanskje gå fra å akseptere til å elske. Med mange nok slike vendepunkter kan jeg kanskje ta tilbake det mobbere og kommentatorer og massemedia har stjålet fra meg og som alle mennesker fortjener å ha: et selvbilde som ikke ødelegger dem. For meg er dette snakk om å kunne smile til meg selv i speilet uten å ha fått et kompliment fra en mann først.

And it feels good.

Publisert i Uncategorized | 1 kommentar

Til fjolleriets forsvar

Jeg har lekt med tanken på å starte rosablogg. Ikke den klassiske «nå slutter jeg å jobbe for å bake cupcakes»-bloggen, ei heller den enda mer irriterende «Jeg er lei av å være feit så nå skal jeg bli tynn»-bloggen. Jeg har bare vurdert om ikke enkelte av innleggene mine her skulle handle om typiske rosablogg-ting, som klær og mote, trening, eller kanskje interiør.

Så innså jeg at jeg allerede skriver noe om trening når humøret tar meg, og at jeg ikke kunne skille sofa fra sjeselong om det sto om livet, og så ble det hele mer komplisert. Hvis jeg allerede maser om trening og mine personlige issues, er ikke dette allerede en rosablogg? Og da jeg engang legger ut bilder av dagens outfit på Instagram, kunne jeg ikke like gjerne slått det sammen og kalt en spade for en rosablogg?

Videre må man jo også spørre seg hva en rosablogg er. Må den være rosa? Bloggen min har allerede et rosebilde til «header» og myke pasteller som bakgrunn. Ikke akkurat rosa, men rosa nok til å ha et tradisjonelt feminint preg – et preg som kanskje gir et sterkt nok inntrykk av rosa til at jeg allerede har en rosablogg på gang. Rosa er dessuten en av mine mange favorittfarger, så du skal ikke se bort fra at jeg legger til enkelte rosa detaljer bare for min egen fornøyelses skyld. Så langt, så rosa.

Det nest vanskeligste spørsmålet er hva verden egentlig skal med enda en rosablogg. Enda en blogg om enda et narsissistisk kreatur som ikke har bedre ting fore enn å kle seg ut og ta sjølvies? Enda en blogg med side opp og side ned med dårlig skrevet mas om protein, supersett og mellomrom mellom låra? Enda en blogg om hvor vanskelig det er å være annerledes og om hvor stolt man er av individualiteten sin?

Det vanskeligste spørsmålet er, tør jeg? Tør jeg å la all selvrespekt fare og legge ut akkurat det jeg har lyst til på bloggen?

Det er ingen hemmelighet at hva ytringer på nett angår, så finnes det to hovedgrupperinger når det gjelder disse spørsmålene. Den ene er heiagjengen; de som bare eeelsker alt som er rosa og som liker sjølvisene dine og som poster motivasjonssitater hver gang du synes trening er litt tungt. Den andre er kritikerne med en god dose kynisme; de som påpeker at du ikke har det noe bedre eller verre enn alle andre og som fnysende minner deg på at den tiden du bruker på blogg, burde du brukt på å redde verden. Og jeg selv har brukt store deler av livet på å være enig med kritikerne.

Da jeg var yngre så jeg verden i sterkere nyanser svart og hvitt enn jeg gjør nå (nå er det meste gråtoner, selv om 50 Shades har ødelagt det bildet for alltid). Jeg mente at det fantes to typer jenter her i verden: de pene og de smarte. De pene brukte en time om morgenen på å pynte seg; de smarte satt våkne en time lenger for å lese en bok og bli enda smartere. De pene hadde langt hår og rosa genser og ødela hverdagen for alle som ikke var like populære som dem; de smarte var kunstneriske og kloke og hadde bedre ting fore enn å drikke latte med venninner.

Dette var selvfølgelig i sterk grad påvirket av det faktum at jeg delte skoledagen med nettopp denne stereotypen pene jenter, og at mange av dem faktisk var noen skikkelige drittkjerringer mot oss som bare ville få lese bok i fred. Ungdomsskolen på tidlig 2000-tall i bygde-Norge kunne være vanskelig.

Nå er jeg eldre, og jeg innser at vi er like sammensatte som vi er forskjellige. Vi mennesker, altså. Jeg likte ikke rosa før jeg ble 20 og vel så det, men nå elsker jeg fargen. Jeg ville bare gå i brukte hippieklær da jeg gikk i niende klasse, men nå har jeg briller fra Dior og håndveske fra DKNY. Før ville jeg bare lese bøker; nå vil jeg lese bøker og danse og skrive og lage mat og trene og smake på alt verden har å by på. Jeg har vokst og utviklet meg, som vi alle gjør. Ikke nødvendigvis til det verre, heller.

Pene jenter kan selvfølgelig være smarte. Og jeg, som alltid har vært en smart jente, hvorfor kan ikke jeg være en av de pene jentene? Hvorfor kan ikke bloggen min være like sammensatt som personligheten min? Jeg kan skrive en komparativ analyse av «Dracula» og «The Expendables» den ene uka, og neste uke kan jeg vise frem mitt særdeles vellykkede antrekk fra formell fredag på jobb. Jeg kan fortelle om mine subjektive erfaringer med trening den ene dagen og skryte av at jeg har stappet meg full av nachos den andre dagen.

Det er kritikken som blir utfordringen her. Den gjengen med krasse, kritiske mennesker som har en helt annen definisjon av ordene feminisme og frihet enn det jeg har. De som vil fortelle meg at det er tåpelig å bruke det lille jeg har av talent og intellekt på noe så meningsløst som en vurdering av vårens motebilde.

Ja, den tiden jeg bruker på blogg kunne vært brukt på å redde verden. Men den tiden jeg bruker på å lese historiebøker, kunne vært brukt på frivillig arbeid for Leger uten grenser. Den tiden jeg bruker på å lage spillelister til musikktimene slik at elevene mine får noen smakebiter på europeisk kultur, kunne vært brukt i Bymisjons suppekjøkkener. Og all den tid jeg bruker på treningssenteret for å bli sterk og sunn, kunne vært brukt på å plante trær i Honduras.

Jeg har lenge hatt et veldig anstrengt forhold til de innbilte motsetningene mellom skjønnhet og intelligens; mellom estetikk og logikk. Det finnes selvfølgelig ingen motsetninger; det finnes ulike interessefelter og kunnskapsområder, men det ene utelukker selvfølgelig ikke det andre. Jeg tror jeg skal gjøre det; jeg kjører i vei med akkurat det jeg vil skrive på bloggen. Jeg legger til et og annet innlegg om mat, mote og trening hvis det skulle falle meg inn. Og flere klagesanger, selvfølgelig; folk slutter aldri å være idioter. Det er dog på høy tid at jeg slutter å preke og begynner å handle deretter: å definere seg selv ut i fra hva man ikke er, er ikke produktivt.

Jeg er fjollete og fornuftig, en halvhjertet fashionista og et matvrak som er glad i trening. Jeg leser bøker og kjører traktor. Jeg danser hele natten til Pitbull og jeg hører på Tchaikovsky på vei til jobb. Jeg underviser ungdom og jeg blir barnsligere enn de blir når vi skal ha temauker og kle oss ut. Bloggen min bør være like mangfoldig som jeg er.

Dessuten kunne vi alle trenge litt mer fjolleri i hverdagen. Charlie eller ikke Charlie, regnskog eller ikke regnskog, ingen kan leve på moralsk opphøyede tema alene.

Publisert i Uncategorized | 1 kommentar

Klagesang fra treningssenteret

Eller, Folk er ikke bare nek i bokhandel.

Først må jeg innrømme at jeg har endret syn på saker og ting. Jeg anerkjenner nå at det kan være gøy å trene, hvis man liker sånt. Det er faktisk ganske stas når man loggfører treninga og ser at vekta på det man klarer å løfte øker uke for uke. Det er veldig stas første gang man runder 100 kg i beinpress. Det er et storveis å høre på «Eye of the Tiger» på full guff mens man føler seg som Hulken og bryter alle personlige rekorder. Det er enda mer stas med yoga, når man vrir kroppen inn i en stilling som hadde vært overraskende elegant om det ikke hadde vært for at valker og pupper tyter i alle retninger når man puster med magan. Og det er aller mest stas med zumba, der vi legger igjen selvrespekta ved døra og bare slår oss løs som cubanske horer på russefest. Ingen selvhøytidelighet eller sømmelighet, bare sydlandske rytmer, svetting og selvironi.

Joda, det er ganske ålreit med trening. Men vet du hva som ikke nødvendigvis er så ålreit? De andre folka på treningssenteret. Det er nemlig ikke bare sinnsfriske eller fornuftige folk som kan tegne medlemsskap; Gud og hvermannsen kan komme og gå akkurat som de vil. Og hvis du synes det høres fint ut, så har du ikke tatt med i beregninga den gjengen med udyr som frekventerer sjappa mens jeg er der. Vi snakker om:

1. Folk som ikke har skjønt at dette ikke er deres personlige lekerom, og behandler senterets utstyr deretter. Av og til står jeg nede i garderoben og knyter på meg skoene og aner fred og ingen fare, før jeg blir skremt ut av mitt gode skinn av et høyt smell fra oven. Hva skjer? Er det taket som kollapser? Har noen vært utsatt for en ulykke, bør jeg løpe ut og varsle resepsjonisten? Neida. Det er bare en av styrkeløfterne som, i triumf etter å ha fått stanga helt opp (hi hi hi), slenger den rett i bakken når han er ferdig. Alternativt en som skal bytte vektskive og pælmer den fra seg på bakken heller enn å henge den på knaggen sin der den skal være. Den samme gjengen slenger gjerne strikker, kuler, håndtak og andre utskiftbare deler fra seg der de finner det for godt, i stedet for å følge de vennlige oppfordringene på rosa plakater om at disse delene skal legges tilbake i kurvene sine. Hah, følge regler, utrolig barnslig! Og å respektere instruktøren som sier at du nesten må ta med boksesekken din et annet sted fordi denne salen er booket til en time (den samme timen som går fast til samme tid hver uke)? Det er for tapere. Nei nei, vi bare himler med øynene og leker anarki på treningssenteret, vi.

2. Pratere i garderoben. Jeg vet ikke om dette er et like stort probem i herregarderoben som det tydeligvis er i damegarderoben, men det er noen mennesker her i verden som bare ikke klarer å holde kjeft. Og jada, vanligvis er det hyggelig at folk slår av en prat. Hvis jeg sitter alene på kafé og noen kommer bort og spør om vi skal drikke kaffen i kor, så er det ganske jovialt. Folkelig. Det er innafor. Men når jeg står, svett og jævlig og foroverlent med skrotten i været, så er det siste jeg vil å snakke om barnebarna til et villt fremmed menneske. Når jeg er naken og sårbar og drar et håndkle mellom beina, noe som er kleint nok med andre mennesker til stede i rommet, så kan du spare deg kommentarene om vær og vind; jeg vil helst ikke se noen i øynene. Det faktum at vi er nakne i samme rom, eldre enn ti år gamle og ikke sexpartnere, det burde fortelle deg at denne situasjonen er småklein. Ikke at du skal komme bort og utvide ditt sosiale nettverk.

3. Folk som later som om badstuda er en Playboy-fotoshoot. Du kommer inn, svett og jævlig, etter en god treningsøkt. Alt du vil er å sitte ned i et varmt, fuktig rom, kjenne alle porene tømme seg for avfallsstoffer, og meditere over livet i omtrent ti minutter før du dusjer og går hjem. Den tanken har nok flere hatt; det er både to og tre andre mennesker i badstua. Null stress, du tar med deg håndkleet ditt og setter deg på nederste benk, puster ut. Aaah. Døra går opp, og en ny svetter kommer inn. Hun ser seg rundt, finner raskt ut at øverste benk er tom, og klatrer opp dit – hvor hun så sprer ut håndkleet sitt som et teppe, legger seg ned, og sprer beina. Rett mot deg. Så du kjenner rekelukta bre seg i hele rommet. Hun bøyer det ene beinet opp og strekker armene halvveis ut over hodet, sukker høyt og legger seg til rette.
Du, derimot, gir opp hele prosjektet og skrubber deg rå i dusjen i et desperat forsøk på å viske ut bildet av glufsa hennes fra ditt mentale arkiv.

4. Og når vi først er inne på det, sjekkere på treningssenteret. De som tror at dette er en sosial arena med samme regler som en bar. De som ser på andre mer enn de trener, og gir deg haka opp-nikket når du går forbi dem på vei til vektskivene. «Hei, skjer’a?» Kanskje de til og med kommer bort til deg og forteller deg at du har bra grunnlag for å bygge opp quad’en. Whatever the fuck that means. Det er ikke alltid de tar direkte kontakt, men du skjønner hva de holder på med allikevel: de strutter rundt og brisker seg, og når de løfter så stønner de høyt. Ikke den dype, ektefølte «holy fuck dette er så tungt»-varianten; nei, de lager parodiske sex-lyder når de flytter på en kule eller et håndtak. «Oooh, aaargh, mmmm.» Jeg drar ikke til det senteret for å høre mannfolk stønne! Jeg er ikke der for å jakte mann! Jeg er sannsynligvis på mitt mest uattraktive mens jeg er der, i en svær joggebukse og med håret hengende i svette tråder rundt ansiktet. La meg være støgg i fred!

5. Små, små klær. Dette er også relatert til at folk ikke nødvendigvis er på treningssenteret for å trene. Jenter i hotpants som er så små at det ser ut som om rumpa deres prøver å spise den er like ille som menn i helsetrøyer som like gjerne ikke kunne vært der for alt de dekker. Og tro meg, når du er på yogatime så kommer den shortsen til å forsvinne opp i glufsa di; to pust i hund som ser ned og jeg kan se hvorvidt du har fått en brazillian eller ikke. Jeg vil ha meg frabedt andre menneskers udelikate kroppsdeler når jeg ikke er forberedt på det, men slike hensyn tas ikke. Nei nei; det er viktigere at alle ser hvor digg du er. Mens du svetter som ei hore i kjerka. Jada.

6. Når det kommer opp ei lunge eller andre innvoller i dusjen. De tar et skikkelig innpust gjennom surklende nesebor, og så harker de til de får løs noen lag med slim, og så kommer hele sulamitten fykende forbi dusjbåsen min før det lander med et sklætt på gulvet. Seriøst, hvis du er så forkjøla at du ikke klarer å holde luftveiene innabords, dropp treninga. Gjør oss alle en tjeneste og bli hjemme, for uansett hvor harbarka jeg er, så setter jeg ikke pris på å stå i samme dusj som ei som konsekvent spytter ut det hun finner bak jekslene. I et kvarter.

7. Folk som okkuperer fire apparater og jager deg vekk fordi de driver med «supersett» og «sirkeltrening». Eller enda verre, som tar selfies, snakker i telefonen eller planlegger helgas fest mens de henger rundt på akkurat det apparatet du skulle ha brukt. Det er nå engang så enkelt som at det finnes et begrenset antall torturredskaper på dette senteret, og vanlig kotyme er å gjøre settene sine ferdig (mine, for eksempel, er ti repetisjoner i tre sett, med korte pauser mellom) og så gå. Gå vekk. Slik at andre, som betaler det samme som deg for sitt månedlige medlemsskap, kan komme til. Hvis du insisterer på å ha alle apparatene for deg selv, må du enten bygge ditt eget studio eller komme på tidspunkter der ikke alle andre også vil trene. Og tro meg, svetteringene dine er ikke det du skal sende til ei dame på Snapchat hvis du vil ha henne i seng. Ingen vil se det der.

8. Stønnere i dusjen. Disse lager lyder som likner litt på dem man hører blandt sjekkestønnerne, men som er ti ganger mer forstyrrende, siden de kommer fra mennesker som er nakne i fellesskap. Når du hører «Mmmm! Aaaaah, hoh sann!» fra dusjen på et treningssenter, så må du jo begynne å lure. Hva er det egentlig de holder på med der inne? Det er ei der jeg trener som tydeligvis jobber med en slags personlig rekord her, hun stønner og sukker og bærer seg noe verre, og jeg aner ikke hva hun driver med! Det er spesielt ille siden hun uten unntak bruker den dusjen der håndtaket er avtagbart; er den dusjen noe jeg åpenbart må prøve? Eller er hun bare sykt luguber? Jeg vet ikke om jeg vil vite det, for å være helt ærlig.

9. Donald-fenomenet. Dette er kanskje det sykeste jeg har sett folk gjøre blandt andre folk, men det er så utbredt at jeg blir rent bekymret (i følge broder’n er det vanlig i herregarderoben også). Når du kommer ut av dusjen, og har tørket deg, hva er det første du gjør da, hvilket er primærplagget? Det første du tar på deg? Jeg ville sagt underbuksa. Kanskje sokkene hvis du er veldig kald på føttene, men i så fall er underbuksa neste logiske trekk. Ja? Tydeligvis ikke. Enkelte tar på seg sokkene, bh’en, underskjorta og blusen, begynner å legge sminke og ordne håret – uten å ta på seg underbuksa! De står der, fullt påkledd og presentable fra livet og opp, som Donald Duck! Hva er det egentlig de holder på med?! Tenker de på å lufte ut underetasjen lengst mulig for å unngå muggsoppangrep? Har de glemt at de har med seg bukser og undertøy? Og så står de der, med den ene foten oppå benken og fullt innsyn, mens de smører seg med krem! Jeg kan ikke få sagt hvor absurd og sjenerende jeg opplever dette; hvor skal man se? Hva feiler det disse folka? Og hvem har ansvar for å fortelle dem at det er helt mot norrmalt å ta på seg underbuksa til slutt?

Det er tydelig at den samme gjengen som går i bokhandel, også ofte går på treningssenter.

Publisert i Uncategorized | 47 kommentarer

En bokhandlers siste utblåsning

Jeg innser at tittelen får det til å høres ut som om jeg er i ferd med å parkere filttøflene og spise mitt siste kamferdrops, men faktum er at jeg har byttet jobb! Ikke fordi jeg ikke likte bokhandelen – jeg elsker bokhandelen mer enn meget annet her i verden – men fordi jeg er ferdig utdannet og har fått voksenjobb! Og med voksenjobb mener jeg fast ansettelse i full stilling, slik at jeg kan betale alle regninger i tide og faktisk tør å møte opp i banken og spørre om de vil finansiere leilighet til meg. Men tilfelle er at jeg har forlatt bokhandleryrket – i det minste for denne gang.

Så hva klager jeg over , da?

Vel. Siden jeg skrev siste innlegg – og det er en god stund siden, jeg aner ikke hva jeg har sløst bort all tiden på siden da – har jeg jo fortsatt jobbet i bokhandel, inntil nå nylig. Og tror du folk har sluttet å være nek? Tror du folk har lært seg folkeskikk? Tror du folk har tatt til seg irritasjonen i mine foregående bokhandelrelaterte innlegg og klart å kave seg ut av tilværelsen som humanoide styggedommer med hjerne på størrelse med konglefrø?

Nei, de har ikke det. Og derfor, som en takk for mine åtte år i bokhandel, presenterer jeg her «Bokhandlerens siste klagesang: folk som bare ikke klarer å ta seg sammen». Jeg kan nemlig ikke utstå:

1. Folk som spør hvor vi har «god litteratur». Rent bortsett fra at dette er på Topp 10-lista over «Mest pretensiøse ting du kan si for å virke som en skikkelig kukskalle», så skal du ikke være stort mer intelligent enn den gjengse tiåring for å forstå at dette ville være et ekstremt upraktisk system. «God litteratur» er en subjektiv beskrivelse. God ifølge hvem eller hva? God definert ut fra hva folk flest liker, eller formelle krav til sjangeren? Selv har jeg en mastergrad innen litteratur, men det hindrer ikke meg i å lese Superstjerne-romaner til den store gullmedaljen. Du bør vite bedre, you dickface, enn å komme inn og spørre etter hylla der vi samler «god litteratur». I hvert fall hvis du ikke vil at jeg skal spyle deg i trynet med disk-såpa vår.

2. Folk som ikke vet hva de har lest, men insisterer på at jeg skal vite det. «Jo, men,» insisterer de, «hvilken av disse Patrick O’Brian-bøkene skal jeg lese nå?» «Vel,» sier jeg, «de er jo kronologiske, har jeg forstått, så kanskje den neste i serien? Hvem leste du sist?» «Nei, det vet jeg vel ikke,» sier de og himler med øynene. «De ser jo ganske like ut.» … Mmmhm. Gå og sug en sokk.

3. Folk som vi ha meg stående mens de kikker. Nøyaktig hva er det du tror jeg skal gjøre? Jeg har vist deg bøkene, presentert innholdet, fortalt hvilken jeg liker best og hvilken kollegaen min anbefaler, så du vet alt jeg vet om disse bøkene. Jeg prøver meg på å si at jeg må tilbake til kassa, at du bare må si fra hvis du trenger mer hjelp, men du bare fortsetter å prate til meg, nekter å la meg gå for å gjøre jobben min. Og du skal ikke ha meg til å svare på spørsmål, hå nei! Du skal bare ha meg stående sånn at det ikke ser like psykotisk ut når du snakker med deg selv om valgets kval blandt bestselgerne. For denne typen adferd får deg ikke til å virke litt ustabil. Neida.

4. Folk som stinker som gamle fjøshorer. Alternativt, folk som synes det er innafor å komme innom butikker av ymse slag med møkk under neglene, flekker på klærne, svetteeimen hengende rundt dem i en soppformet sky, seige felter på fingrene og/eller matrester i ansiktet. Si meg, er det noe jeg har gått glipp av? Når ble det kosher å leve som en uteligger og så klenge innpå normale mennesker når det passer deg? Svett og jælig på matbutikken på vei hjem fra trening, den kan jeg skjønne, spesiet fordi alle ser hva som er på gang, og tightsen din holder på mesteparten av svettelukta uansett. Men å bruke kroppslukt som kjemisk våpen mot bokhandelansatte? Ikke innafor. Få de skabbete fingrene dine vekk fra bøkene mine!

5. Folk som nekter å lage hele setninger. Som kommer inn i butikken og skriker, «Robb Report!» og så stirrer olmt på meg. «Eh,» sier jeg, «kulestøt?» Jeg aner ikke hva han snakker om. Han står der og stirrer på meg som om jeg er gal, når det er han som bruker tiden sin på å late som om han har Tourette’s. Bokhandel-Tourettes, det er veldig utbredt, skal jeg fortelle deg. Etter noen forsiktige spørsmål fra min side kommer vi fram til at det er et blad som heter Robb Report (dog, når man uttaler det RÅBB RIPÅRT! er det ikke rart jeg ikke skjønte såpass), og at denne herren vil kjøpe det. Jaha, jaha. Så å komme bort til meg og spørre, «Har dere Robb Report?» det er tydeligvis bare barnslig. Nei, ta heller et virkelig magedrag med luft og skrik alt du makter, med dårlig uttale og uten forklarende setningsledd. Det gjør nok susen. Og det verste er at dette er en økende tendens. Jeg har fått skreket til meg det meste fra boktitler til kunders unøyaktige tolkninger av varens funksjon. «Blåsepute!» (de mente oppblåsbar nakkepute), «Harry!» (de skulle selvfølgelig ha nyeste Jo Nesbø-bok), «Snickers!» (nei, vi har fortsatt ikke sjokolade, og dette har jeg tatt opp før, kan du ikke lese???). Use your words, you dumb fuck!

6. Og når vi er på temaet språk, folk som leker «God dag mann! – Økseskaft!» Dette er også et økende problem i bokhandelbransjen, og forløper omtrent slik:
Meg: *smiler* Hei!
Kunden: VG og Dagbla’!
***
Meg: Trenger du en pose?
Kunden: Hvor kan jeg ta ut penger her?
***
Meg: Ja, klart jeg kan gi deg en anbefaling! Denne er utrolig morsom; den handler om bla bla bla. Jeg lo høyt på annenhver side.
Kunden: Hvorfor leser de ikke opp last call lenger?
***
Men hva faan, mann. Dra voksen ut av øra og fokusér!

7. Folk som velger ut kollegaer og er åpenlyst diskriminerende. Dette er noe av det tristeste, men også mest provoserende, jeg ser i butikk. Udyr som kommer inn, ser på kollegaen min og ser på meg, og så går til min kasse – selv om kollegaen min er ledig og jeg har en kunde på gang. Jeg smiler og sier at det er ledig ved siden av meg, men kunden rister på hodet og sier at hen vil vente. Kollegaen min er svart, jeg er hvit. Jeg kan ikke skrike, «RASIST!» for kunden har ikke sagt eller gjort noe åpenbart ufint. Men det er så tydelig; det er så påfallende hvordan noen kunder antar at fordi jeg har samme farge som dem, så er jeg mindre skummel eller mer tilgjengelig enn en person med samme uniform, men en annen hudfarge. Det gir meg lyst til å nekte dem å kjøpe noe. Alternativt pusse security på dem og insistere på at de har truet meg på livet. Det hadde vært noe, det.

8. Folk som beregner 30 sekunder på å få tak i en bok, og så skriker til meg når de har dårlig tid. De haster inn, de hyler at de skal ha den eller den boka, jeg løper for å søke, det viser seg at vi ikke har boka, men at jeg kan skaffe den fra en annen butikk hvis de gir meg ti minutter – jeg er en jævel på å hente bøker fra andre filialer. Kunden blåser seg opp og begynner å kjefte på meg fordi de har dårlig tid, de skal være ved gaten om fem minutter, hvordan kan det ta så lang tid å få tak i en bok selv om den kom ut i 1995 og ikke er tilgjengelig i hardback lenger? … Si meg, hvordan står det egentlig til med timeplanene hjemme hos deg? Tenker du også at du skal gjøre unna alle arbeidsoppgaver på ett minutt blank? For et supermenneske du må være, som skriver rapporter på 40 sekunder, vasker klær på halve den tiden, og henter barn i barnehagen i lysets hastighet. Fett for deg. For oss andre, som må forholde oss til fysikkens lover, så er det ikke bare å bøye seg ned og dra den boka ut av ræva når den fysisk ikke eksisterer i butikken. Og nei, dårlig planlegging fra din side er ikke det samme som dårlig service hos oss. Speedy Dickhead Gonzales.

9. Folk som tror én anmeldelse er synonymt med «veldig mye omtalt». Hvor arrogant er du, når du tror at alle rare småtitler du har hørt om er i verdenssamfunnets søkelys? Jeg vet alt for mye om The A-Team (tv-serien fra 80-tallet), men det betyr ikke at den serien er det beste som går på tv. Jeg leste en selvhjelpsbok en gang da jeg var 16, det betyr ikke at butikken er elendig og de ansatte udugelige bare fordi vi ikke fører denne TI ÅR GAMLE BOKA som ikke engang er i trykk lenger. Du må gi slipp på denne vrangforestillingen om at du er midtpunktet i den litterære verden. Du er ikke engang verdens navlelo. Du er kanskje bøsset som samler seg mellom tærne til verden når sokkene er helt nye. Så sett deg ned og hold kjeft.

10. Folk som røsker ut kortet etter 0.2 sekunder og så bitcher over at transaksjonen ble avbrutt og at de må prøve igjen. Ro deg ned, nå, Francois, vi har ikke dårlig tid. Hvis du hadde tatt deg bryet med å se på hva du drev med i stedet for å snakke i telefonen mens du sto ved kassa, så hadde du sett at displayet viste «VENTER» og ikke «KLAR». Og ikke engang prøv å gi meg skylda for at du ikke kan se lenger enn den perverst selvopptatte nesetippen din.

11. Folk som prøver seg bak kassa. Som følger etter meg når jeg skal gå til pc’en for å søke, i stedet for å stå på utsiden av disken som andre kunder. Som insisterer på å se på skjermen selv tross at jeg forteller dem hva som står der. Som stiller meg spørsmål og føler at «La meg se» er tillatelse nok til å henge rundt i de ansattes arbeidsrom. Det er bare én ting å si til disse menneskene: dra skroten tilbake til din side av disken før jeg drar fram stiftemaskinen!

12. Folk som løper rundt mens jeg snakker til dem. Og så mumler de ned i en bokstabel mens jeg desperat prøver å hjelpe dem. Og så går de når jeg er midt i svaret de ba om. Og så har de fjorten unger og tre vasete ektemenn og kanskje en liten hund som bjeffer ustanselig, og så nekter de å fokusere på hva de faktisk vil ha hjelp til mens hele deres medbragte sirkus lager kaos i butikken min.

13. Folk som tar på meg. Spesielt folk som tar på meg i stedet for å snakke til meg. Det høres kanskje sykt ut at dette er en aktuell problemstilling i bokhandel, men seriøst? Du aner ikke hvor mange, menn og kvinner, gamle og unge, som pirker på villt fremmede folk når det hadde vært mye lettere og mindre slitsomt for den andre parten om de bare åpnet munnen og sa, «Unnskyld, kan du hjelpe meg?» Disse menneskene kan snakke, og er som regel gode nok i enten engelsk eller norsk til at vi kunne ha forstått hverandre helt fint, men allikevel så dytter de meg i siden, prikker meg på ryggen, eller – og dette er det verste – legger en tung hånd på skulderen min. Hva feiler det sånne folk? Hva slags apekatter var det som sto for oppdragelsen deres, som lærte dem at deres klamme håndflater er akseptable som første kontakt med andre mennesker? Jeg har ører, jeg hører fint, bruk ordene dine! Og mest av alt, når du har oppnådd kontakt og vi er i dialog om boka du vil ha, så er det siste jeg vil ha fra deg en pust i trynet og en arm rundt skuldrene. Uansett hvor glad du er i kroppskontakt, så er jeg bokhandler, ikke eskortepike. Din gris.

14. Folk som skylder på butikken for deres egne feil, som for eksempel at de husker feil navn, at de ikke kan alfabetet, eller at de har valgt feil filial på nettet. «Hvor står den boka, sa du? Jeg skjønner ikke detta systemet deres, jeg ass.» Nei, for alfabetet er jo et av universets dypeste mysterier. Vi kan ikke forvente at mannen i gata skal klare å håndtere det. «Ja, men det er jo veldig rart at du ikke skjønte hva jeg mente, du må vel ha hørt om boka før.» Joda, jeg er godt kjent med H.O. Lahlums forfatterskap, men «den derre han sjakkmannen skreiv» er litt vagt. Og å huske tittel eller forfatter er selvfølgelig mer enn vi kan forvente av en som har tenkt å lese den. «Men det sto at de hadde den på Deres Bokhandel!» Ja, det gjorde det, men Deres Bokhandel har flere filialer i mange byer i hele landet. Og den boka du vil ha, befinner seg i Tromsø. Jeg er ikke noen ekspert på geografi, men det bekymrer meg at du tror at vi magisk kan transportere en bok fra butikk til butikk uten å vite om det på forhånd. Eller at alle bokhandler i landet har nøyaktig samme mengde av samme bøker.

15. Folk som legger kortet inn i konvolutten før de legger det på disken. Nei, seriøst, du aner ikke hvor slitsomt dette er. Kortene og konvoluttene står hver for seg; de er stablet ved siden av hverandre eller bak hverandre – for en grunn! Strekkoden er på kortet, din fjott, hvordan tror du jeg kan scanne jævelen hvis du har limt igjen konvolutten før jeg får tak i varen? Bare legg dem på disken slik du fant dem, hver for seg! Men neeei, du skal pakke det inn selv, du! Tosk.

16. Folk som ber meg passe koffertene deres, alternativt ungene deres. Hva, står det BARNEPIKE i panna på meg? Ser jeg ut som en pikkolo? Du ser i hvert fall ut som en pikk, når du ber barnet om å være her, og så slenger en kommentar over skulderen i min retning: «Bare se etter henne et øyeblikk, jeg må bare bla bla bla.» Eh, nei. Nei, jeg ser ikke etter barnet ditt. Nei, jeg tar ikke vare på koffertene dine. Nei, jeg vil ikke belemres med noe som helst som tilhører deg. For det første er det en sikkerhetsrisiko, for det andre kan jeg ikke utstå barn, og for det tredje har jeg ting å gjøre, som for eksempel å gjøre meg fortjent til lønna mi. Og når jeg forteller deg, høflig men bestemt, at jeg overhodet ikke kan ta ansvar for eiendelene dine, så kan du ta deg sammen og passe på deg selv, i stedet for å himle med øynene og klage på hvor lite hjelpsom jeg er. Jeg skal gi deg hjelp, jeg. Hjelp til å trykke nesa inn i skallen din.

17. Folk som har megga seg gjennom en ti meter lang kø, med høylydte klager om hvor trist det er å være dem, og allikevel ikke har klart å plukke lommeboka ut av veska innen de kommer til disken. ‘Nuff said.

18. Folk som blir sarkastiske og himler med øynene når de ikke får det som de vil. Det er ufint, og det er barnslig, og bare fordi den boka du vil ha ikke har kommet ut enda, eller koster mer enn du hadde regnet med, eller ikke handler om det du trodde den gjorde, så er det ingen unnskyldning for å te seg som en fjortis med hormonelle utfordringer.

19. Folk som insisterer på at vi er et bibliotek.
Kunden: *setter seg ned på en av våre arbeidstrapper, starter på side 1, og leser bok fra hyllene våre*
Meg: Unnskyld, du må nesten kjøpe den før du leser den. Som du ser blir permen stygg når du bretter den opp på den måten, og vi skal selge disse bøkene.
Kunden: Men jeg har en time før flyet går, jeg kjeder meg.
Meg: *i hodet mitt* Vel, vi er ikke et føkkings bibliotek, så betal eller kom deg ut, snyltefaen!Meg: *til kunden* Beklager, men vi er en bokhandel. Jeg må insistere.
Kunden: Utrolig dårlig service. Bitch, bitch, bitch.
Det er i slike tilfeller jeg trenger en brannslange, så jeg kan spyle jævlene ut av sjappa.

20. Folk som er for late, alternativt for dumme, til å legge boka på riktig plass når de skal legge den tilbake. De tar opp boka, de kikker på den, de vil ikke ha den allikevel, så de legger den ned – tre stabler til høyre for der de fant den. Hva faen??? Er du ekstremt nærsynt, eller bare liker du å føkke med huet mitt? Hvis du ikke ser hvor du fikk tak i den, eller du er usikker på om du legger den riktig tilbake (dog, hvordan noen kan misforstå bøker i en bunke oppå hverandre er mer enn hva jeg kan forstå), så bare gi den til meg! Eller til kollegaen min! Vi vet hvor vi skal legge den, og den ekstra turen ut i butikken er mye mindre slitsom enn å måtte løpe rundt og lete etter bøker på villspor. Jeg skulle likt å se trynet ditt om jeg snek meg inn på kontoret ditt og byttet plass på alle mappene dine. Kanskje jeg skal gjøre det, bare for å kunne rope til deg, «Hvad säger du nu, då?» når du ser hva slags kaos jeg har laget.

21. Folk som forteller meg hvordan jeg skal gjøre jobben min. Som helt uønsket og uprovosert lener seg over disken for å stave navnet til André Bjerke mens jeg søker, eller forteller meg hvordan jeg skal søke i mitt eget søkesystem, eller hvordan jeg skal pakke inn gaver. Alternativt som kommer inn og forteller meg hvordan bokhandelen burde vært drevet, hvilke skift vi burde ha, hva slags bøker vi burde selge, hvordan hyllene skal være organisert og hvilke absurde ekstratjenester vi burde yte.
«Du må søke på tittel også, hun har sikkert skrevet flere!»
«Dere burde være mange flere på jobb, to stykker i kassa er alt for lite når jeg kommer inn i butikken!»
«Kan du brette papiret ekstra, sånn ja, sånn som du åpenbart allerede gjør, jeg må fortelle deg hvordan denne skal pakkes inn!»
«Dere burde ha smaksprøver på maten i kokebøkene dere selger, ellers kan man jo ikke vite om det er en god bok!» (Nei, jeg kødder ikke, denne har jeg fått)
Ååååå, jeg blir så SINT!

22. Folk som nekter å følge fornuftig køsystem. Jeg har klaget over dette før, og jeg kommer til å klage over det igjen: hva feiler det mennesker som ikke klarer å stå på riktig plass? Du ser et menneske ved disken og et annet menneske som står bak det første mennesket, og så tror du at det riktige å gjøre i denne situasjonen er å stille deg opp et helt annet sted? Jeg er for frihet og individualisme, sånn rent teoretisk, men det er i overkant barnslig å demonstrativt lage sin egen kø bare for å være først i den. Spesielt når din kø ikke er i nærheten av noen kasse, men begynner litt sånn halvveis opp på siden av bordet ved siden av kassa. Serr, dra til England og øv deg på køkultur. Og ikke engang prøv deg på at du ikke forsto hvor køen gikk hen; når det står et menneske foran deg, så stiller du deg bak, end of story. This ain’t fuckin’ rocket science.

23. Folk som beveger seg så sakte at de nesten går baklengs. Jeg driter i om du har god tid, jeg driter i om du øver deg på mindful walking, og jeg gir virkelig blanke faen i om du synes verden ville vært et bedre sted om folk bare pusta med magan, forbanna hippie tree-hugger. Hvis du sperrer for andre mennesker som går fortere enn deg, så kom deg til hælvete vekk. Saktefila er til høyre; du har fri og skal på ferie, men jeg er på jobb under årets travleste periode, så flytt. den svære. ræva di! Du trenger ikke hele midtgangen på å gå sakte.

24. Folk som setter unger på disken. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: ditt usjarmerende avkom skal ikke på min nyvaskede disk. Disken er til varer, penger og poser. Jeg bryr meg ikke om hvor du oppbevarer hva du nå har avla frem, så lenge de ikke klatrer på butikkens interiør. Skaff dem en slags bæresele eller vogn eller noe, og ikke tving meg til å dra fram den desinfiserende sprayen!

25. Folk som kliner, krangler, snakker i telefonen eller leser bok på upassende steder. Nei, bare nei. Avisstativet er ikke en romantisk flekk for å suge litt på din kjæres tunge. Arbeidsstigene våre er til å nå de høyeste hyllene, ikke til å sitte på mens du snakker med bestemor fra Alta på telefonen i tre kvarter. Og hvis dere skal diskutere deres kommende skilsmisse, for the love of pie, gå et annet sted!

26. Psykopater som ler godt og lenge av ingenting. Dette skjer også stadig oftere.
«Ja, denne boka har jo fått veldig god omtale. HØ HØ HØ HØ!»
«Jeg vil gjerne ha en reisehåndbok til Dublin jeg, fnis fnis!»
«Takk for hjelpen, lolololol!»
Si meg, har vi sluttet helt med å låse folk inne når de blir en fare for seg selv og offentligheten? Da vil jeg ha tilbake gammel ordning, takk.

27. Folk som nekter å flytte seg. Disse har mye til felles med folk som går sakte. «Unnskyld,» sier jeg høyt, «jeg skulle gjerne kommet forbi deg her?» Ingen reaksjon. Jeg roper, sier «UNNSKYLD» med litt mer kraft og irritasjon. Kunden ser på meg, og snur seg så tilbake til boka hen så på uten å reagere nevneverdig. Jeg bruker ringeklokka på tralla jeg prøver å frakte til hyllene, tralla som er full av bøker vi trenger for å ha varer til kundene. Fortsatt ingen reaksjon. Jeg tenker at vedkommende kanskje ikke snakker norsk, så jeg drar i gang på de språkene jeg kan: «Excuse me? Sorry? Entschuldigen Sie? Pardon? Por favor?» Men neida. Hen rikker seg ikke. Vel, så meier jeg ned bagasjen hens med tralla, da. Forbanna ku.

28. Folk som legger igjen mat, søppel og andre rare ting i sjappa. På en vanlig arbeidsdag finner jeg kaffekopper i papp, halvspiste pølser, et tomt sjokoladepapir, barns suttekluter, utgåtte penner og annet skrap en masse. En ting er alt rotet som unger mister og foreldrene ikke oppdager; jeg skjønner at det kan ligge en smokk her og der. Men når voksne mennesker bare setter fra seg en halvtom kaffekopp på ukas bestselger og går, da er det bare én ting som duger. Det begynner med N og slutter med -akkeskudd.

29. Folk som prøver å snylte en pose. «Trenger du en pose?» spør jeg, før jeg tar betalt. «Neida, jeg klarer meg, jeg,» sier folk og smiler. Så sier jeg at det blir 149 kroner, og kunden betaler med kort, og tar boka. Så legger de hodet på skakke og ser på meg. «Forresten, jeg tror jeg må ha en pose allikevel, jeg,» sier de. «Det ble så fullt her i veska.» Mmmhm, og i hagen min vokser det Michael Kors-vesker på trærne. Din gjerrige jævel, du vil bare ikke betale den usle krona som posen koster. Og dette gjør du helt sikkert på Rimi, også. Her, ta posen, din gnom; jeg håper du kveles på den.

Generelt trenger folk flest et dask i trynet og et kurs i grunnleggende folkeskikk. Og med det takker bokhandlerinnen for seg. Neste gang jeg skriver, handler det sannsynligvis om noe ganske annet. Får man håpe. For du skal faen ikke se bort ifra at kundejævlene finner meg selv om jeg har sluttet. En av dem går på treningssenteret mitt, og hun har allerede kommet bort midt under en yogatime for å få en anbefaling. Hadde jeg ikke allerede pustet dypt og stått i nedadgående hund, hadde hun fått det dasket litt brennkvikt.

Publisert i Uncategorized | 3 kommentarer

Sannheten om trening

Nå har jeg vært medlem av et treningssenter i omtrent ni måneder, give or take, og jeg blir fortsatt ganske sint når folk snakker om trening som om det var verdens enkleste, flotteste ting. En quick fix for livet ditt. Bare meld deg inn på et senter, sier reklamene, så fikser vi resten! Begynn å trene, sier fitness-freakene, så blir du lykkelig! Alt som skal til er regelmessig svetting i offentlig rom, og så er du plutselig et helt menneske som har lov til å hate den deigklumpen du var før. Fysj, som jeg så ut, men se på meg nå! Nå kommer jeg inn i kjolen til julebordet, nå får jeg meg noe på byen, nå kan jeg gå ned gata med hodet hevet. Trening, altså, dere!

Det ingen nevner, er at det ikke er sikkert trening gjør noe for deg i det hele tatt. Det er sjelden så enkelt, og hvis man vil bli en annen person enn seg selv, må man være forberedt på å lide for det. Nei, jeg mener ikke å bare gi opp noen små utskeielser, eller justere litt på timeplanen. Jeg mener å gå fra å gjøre ting du liker til å gjøre ting du hater, gjerne som et resultat av at du blir oppmuntret til å hate deg selv inntil målet er nådd. Kom igjen, jenter, slåss mot de valkene! Gutta, du får ikke dame før du ser ut som Arnold, så legg på ti kilo til på den vektstanga!

Mange jenter, for eksempel, opplever at p-piller fullstendig blokkerer vekttap. For meg er det omvendt; jeg går ikke ned et gram uten å knaske hormoner. Du må være forberedt på å teste ut trening både med og uten, i flere måneder hver. Og du må være forberedt på at ingen av de ansatte ved treningssenteret er klar over denne effekten, og sier som de sa til meg: «Hvis det ikke virker får du vel jobbe hardere.» Du må være forberedt på at trenerne foreskriver ulike treningsformer uten tanke på dine eventuelle skader eller slitasjer, fordi de ikke er utdannet medisinsk personell og som regel bare er kjent med de vanligste skadene. Jeg har overspente knær; det har aldri hindret meg i å trene, men en PT vet ikke hva det er og blir bare forvirret om du nevner det. Du må regne med å måtte rådføre deg med legen din i tillegg til fitness-folket bak skranken.

Jeg hadde jobbet beinhardt i fire måneder da jeg en dag i mai gikk gråtende hjem fra treningssenteret, som en unge. Jeg trente fire dager i uka og nektet meg selv masse av de tingene jeg liker, og fulgte lydig trenerens opplegg: kondisjon og styrke, to dager hver, så og så mange intervaller og bla bla bla. Jeg gikk ikke ned en kilo, ikke et gram. Fortvilet spurte jeg ‘min’ PT om hva jeg gjorde galt, og hun – som på senteret assosieres med utsagnet «No pain, no gain» – så meg opp og ned og sa, «Du må trene mer og spise mindre.» Som om det ikke var nøyaktig det jeg gjorde. Jeg holdt maska til jeg kom ut av senteret, før jeg knakk sammen og sverget at jeg var ferdig med hele det satans opplegget, nå var det slutt. Jeg kom hjem og hulket, «Jeg skjønner ikke hvorfor jeg gidder!»

Og det var da jeg spurte meg selv: ja, hvorfor gidder jeg, egentlig? Hvorfor meldte jeg meg inn på dette satans senteret til å begynne med? Og jeg måtte innrømme for meg selv at min eneste motivasjon var å gå ned i vekt – å bli tynnere. Og hvorfor var det så viktig for meg? Fordi andre folk har fortalt meg det.

Jeg har blitt fortalt av folk rundt meg, siden jeg begynte på barneskolen, at jeg er feit og at feit er det samme som stygg. Klassekamerater og andre barn fortalte meg det rett ut: du er feit, ha ha, stygga, og så slo de eller tok tingene mine. Når man endelig er ferdig med grunnskolen og tror at ti år med feit-fokus er over, så kommer man inn i de voksnes verden og her er folk akkurat like opptatt av andres kropp, de har bare blitt litt høfligere.

Bekjente som, i et latterlig misforstått forsøk på å være hyggelige, spør meg om jeg har gått ned, jeg ser da slankere ut? En amerikansk slektning som besøkte farmor og, under den oppfatning at barn ikke kan forstå engelsk, fortalte hele familien at jeg så ut som en gravid dukke. Folk i korpset jeg spiller i som sitter rett ved siden av meg og snakker høylydt om at en de kjenner ser så vanvittig mye bedre ut nå som hun har gått ned ti kilo. Jentene i kassa på H&M som henviste meg til Big is Beautiful-avdelingen deres sist jeg spurte om de hadde en skjorte i størrelse 44. Mine sjefers sjefer som, da jeg klagde over at dameuniformene til jobben ikke kom i min størrelse, sa at jeg fikk bruke unisex, med andre ord, herrestørrelser. Og selvfølgelig, kronen på verket: han som holdt opp et bilde og utbrøt, «Jøss, så sprek du var her, da?» Undertekst: hva skjedde?

På det bildet var jeg tretten og hadde verken begynt å vokse meg skikkelig til eller legge på meg rundt hofter og brystparti, sånn som kvinner normalt gjør i vekstprosessen. Jeg så angivelig bedre ut som trettenåring, før jeg hadde begynt å få former. Jeg finner dette vanskelig å forsvare eller forklare, men sånn er det: alt mitt kroppshat, som er den største enkeltstående hindringen i livet mitt, kommer utenfra – fra dere. Fra deg som forteller meg disse tingene.

Og her snudde trening for meg. Jeg ser det på dem, halvparten av jentene som står rundt meg i garderoben: jeg er feit, jeg er stygg, jeg skal trene meg pen så jeg kan like meg selv. De tør ikke skifte foran skapet sitt, men går inn på do. De spiser slankebarer i stedet for en banan fordi bananer inneholder sukker. De kjøper kjempedyre treningsklær for å se best mulig ut på trening, men smiler ikke én gang i løpet av timen. Jeg bestemte meg, der jeg satt ved kjøkkenbordet mens snørr og tårer rant, at jeg var ferdig med trening for resultatenes skyld. Den treningen som sentrene og helsefanatikerne er forkjempere for, kan ta seg ei bolle og drite i å leve.

Jeg er fortsatt på senteret tre til fire ganger i uka, og av og til på doble økter. Forskjellen er at jeg nå utelukkende er med på timer jeg liker; aktivitet som gjør meg glad. Yoga, tai chi, zumba og åttitallsdans. Det tok meg fem måneder å slutte å hate trening, og ytterligere to å begynne å like det og prioritere det inn i min hverdag. Trening gjør meg ikke noe mer glad enn en tur til tannlegen gjør, men zumba gjør meg virkelig lykkelig i en snau times tid. Jeg jobber stadig med å kvitte meg med kroppshatet og stole på magefølelsen, som sier at jeg er vakker, kontra folk flest, som sier at jeg ser ut som en flodhest.

Hvorfor skriver jeg dette nå? For i dag snakket instruktøren om kjoler til julebordet på timen. Har dere lyst til å gå i ermeløse kjoler? Da må dere begynne å jobbe med biceps. Jo takk, di overtrente f*tte, armene mine klarer seg fint uten ermer, de. Jeg vil ikke at folk skal tro at fordi jeg trener ukentlig, så er jeg en tilhenger av fitness. Jeg hater ordet fitness. Jeg vil gjøre det helt tydelig, her og nå, at jeg overhodet ikke anbefaler trening for treningens skyld – og hvis du tenker at du bør trene, så mener jeg du bør la være. Hvis du vil trene, er saken en helt annen. Hvis du synes zumba høres gøy ut, så er du på rett spor. Hvis du ser på deg selv i speilet og tenker, Kanskje jeg burde begynne å trene? så er svaret nei. Du vil uansett ikke klare det hvis du ikke snur den holdningen. Det er kun to ting som motiverer til trening, sånn jeg ser det: selvforakt og glede ved selve aktiviteten. Det er bare en av dem som er en god begynnelse på et medlemsskap på Sats, Elixia, Evo, Avancia eller hva som helst annet.

Og nei, jeg har ikke gått ned et gram, hold den grimme kjeften din. Hvis du har lyst til å bemerke at jeg stråler av selvtillit eller ser bra ut i mine nye antrekk, så er det veldig hyggelig, men hold kjeft om valkene mine eller mangel derpå. Dem har du virkelig ingenting med.

Publisert i Ravende sinna | 4 kommentarer